Ukraina

Beklager en aldri så liten pause her på bloggen. Skrivekløen har ikke vært helt på topp nå i jula. Har tatt meg skikkelig ferie, leser lite i avisene og ser ikke på TV heller. Rart det der at når man ikke har TV til vanlig, så glemmer man å se TV selv når muligheten er der!
For at det skulle bli en mening med det her innlegget, så tenkte jeg å gi et lite referat fra Ukraina-turen med KrFU siste helga før jul. Høydepunkter følger ca i kronologisk rekkefølge:

Da Ruth kom seg gjennom pass- og boardingpasskontrollen i Praha ved å vise pass + flytogbillett.

Voldsomt entusiastisk diktframføring i et mørklagt rom med "lysshow" i taket. Hva besto lysshowet i? Jo, det var avspillingmodus på Windows Media Player kjørt med prosjektor i taket!

En times kjøretur med alle oss fire fra Norge i baksetet. Det var trangt.

Spaghetti til frokost.

Stort eksponeringsbehov, særlig hos ei som forøvrig ble et kjært bildemotiv for en på turen (navn nevnes ikke!).

Festkveld med mye mat med mye stuffing i.

Diskodansing.

Da Ruth og jeg ble tvunget til å synge en norsk folkesang. Det ble et vers av "Eg heiter Anne Knudsdottir"

Var med andre ord en kjekk tur, der en del aktiviteter ble utført for første gang (f.eks syngingen)! Det er alltid kjekt å møte folk med annen kulturbakgrunn på deres hjemmebane. Vi fikk virkelig se at i Ukraina er Janteloven ignorert. En del av aktivitetene som deltagerne på ledertreningskurset måtte gjennom, hadde antagelig ikke fungert i KrFU. Et eksempel var da de meldte seg frivillig til å komme med en liten "valgkamptale" for seg selv. Deretter fikk alle i rommet tre papirstjerner og skulle fysisk levere en stjerne til de tre man syntes var flinkest. Lurer virkelig på hvordan det hadde fungert her hjemme...

Disharmoni

Jeg kjenner en sterk form for disharmoni når jeg ser på denne figuren. Måtte bla raskt videre i forelesningsnotatene. Kanskje er det et tegn på at hjernen er mett av organisasjonsteori. Er nok likegreit at eksamen er i morgen og dermed også juleferie! Hurra!

Loft eller drap?

Av og til ser man klart og tydelig hvordan historien gjentar seg, en sånn opplevelse hadde jeg i går. Jeg er med i styret for en vernet bedrift her i Bergen, og daglig leder siden oppstarten i 1986 fortalte om utviklingen i tilbudet for utviklingshemmede fra 70-tallet. I begynnelsen av sin arbeidstid hadde hun vært med på å finne bortgjemte utviklingshemmede, de var gjemt vekk av skam og for å ikke være til bry. Først mot slutten av 80-tallet ble det opprettet arbeidsbedrifter for utviklingshemmede, faktisk under "sengepost" i det offentlige budsjettet. Meningsfyllt arbeid til denne gruppen er med på å gi menneskeverd, og utviklingen med såkalte vekstbedrifter med tilrettelagte arbeidsplasser er både god og verdifull.

Så til at historien gjentar seg. Vi ser at gruppen utviklingshemmede har fått et bedre tilrettelagt tilbud i løpet av de siste 20-30 årene. I går måtte jeg likevel ovenfor styret påpeke den tilbakegangen vi ser i hvordan vi som samfunn verdsetter våre utviklingshemmede. Greit nok med de som lever, har passert 18 og får et tilbud gjennom vernede bedrifter. Men hva med alle de som aldri blir født? For meg er det lite troverdig når et og samme parti ønsker å bedre tilbudet for utviklingshemmede, samtidig som fosterdiagnostikk og mulighet for abort av barn med uønskede egenskaper skal tillates.

I dag gjemmes ikke utviklingshemmede bort i loft og kjeller, de drepes før de blir født. De som skjemmes over hvordan utviklingshemmede ble behandlet før i tiden, bør grøsse over hvordan vårt moderne, opplyste og humanistiske samfunn behandler de nå. I går var jeg ekstra stolt over å tilhøre og representere det partiet som tar menneskeverdet på alvor og går i mot drap på ufødt liv.

I disse tider...

I morgen er det eksamen i makroøkonomi.

Verden opplever en finanskrise.

Jeg er fasinert over at vi mennesker har klart å lage et system ingen av oss skjønner seg fullt ut på.

Sump?

"Ideologisk sump" er ikke et parlamentarisk uttrykk i følge presidenten i Odelstinget.

Jeg synes det er et festlig uttrykk som beskriver skattepolitikken til venstresiden i norsk politikk!

Heiki Holmås er uenig med presidenten, og kaller Høyres skattepolitikk for en ideologisk sump og Høyres representant Svein Flåtten for en lakei.

Odelstingsdebatter kan jammen være underholdende!

Knekt FrP!

Her vil jeg komme med en skikkelig godbit til bloggens lesere. Trykk i vei på linkene under til Bjarne sin blogg og kos dere =)

I sommer rykket Fremskrittspartiet en stor annonse i VG som så slik ut: Men stemmer det virkelig at 8 av 10 er enige med FrP? Min medstudent Bjarne har avslørt at det slett ikke stemmer. Som den gode stud.nhh han er, så har han konfrontert FrP med de åpenbare feilene i denne annonsen. Etter et halvt år har FrP klart å svare. Les svaret her.

Visdomsord fra gammel munn

I dag har jeg snakket med min bestemor på 88 år.
Hun sa bl.a følgende:

"Det er mange kloker hoder i Arbeiderpartiet, det er bare det at de er så skakk-kjørte!"

Godt sagt, bestemor!

Krigssabotør

Den uka her har jeg vært på et foredrag med Gunnar "Kjakan" Sønsteby, en av de mest fremtredende motstandsmenn og sabotører under 2.verdenskrig. Et fullstatt auditorium 1 på jussen lyttet interessert og entusiastisk til denne mannen som nå har passert 90 år. Som det alltid er på slike foredrag, var det åpent for spørsmål fra salen. Et av spørsmålene gikk på om han hadde problemer med likvideringer under krigen. Som svar fikk vi høre Sønsteby fortelle om episoder der han hadde drept tyskere, uten et snev av samvittighetskvaler. "Hadde ikke han dødd, ville ikke jeg vært her i dag - og synes dere ikke det er hyggelig at jeg er her?", sa han, til lettere humring i salen. Når jeg hører slikt får jeg en merkelig følelse. Det er greit å høre om vellykkede sabortasjeaksjoner der ingen mistet livet, men å utilslørt få fortalt historier om drap er ikke like enkelt å svelge. Men Sønsteby og jeg hhv. var og er unge i to helt ulike virkeligheter. Jeg har vokst opp med Norge som en fredsbyggende nasjon, han vokste opp etter første verdenskrig og hadde sin modningstid samtidig som Hitler bygde opp Tyskland. Han var vel forberedt på krigen, og var klar til å kjempe for demokratiet.
Det slår meg hvor enkel og naiv jeg er. Daglig ser man katastrofebilder og hører om drap i alle verdens hjørner. Men det gjør ikke skikkelig inntrykk før man hører fortellinger live eller opplever slikt i nærmiljøet. Jeg trenger hvertfall å øve opp min bevissthet når det gjelder krig som rammer mennsker i andre deler av verden også gjelder meg ettersom vi tilhører den samme menneskehet.

Det andre jeg vil trekke fram fra foredraget til Sønsteby er det faktum at omtrent alle i de motstandsgruppene som han var delaktige i var under 28 år. Nå kan man kanskje si at de under 28 år i størst grad er i tjenestedyktig alder. Men ikke kom og fortell meg at ikke en 40-åring fysisk er i stand til å drive motstandsarbeid. Hvor var de over 28 år under krigen? Hadde de i større grad resignert? Sønsteby, en nokså spinkel, middelshøy og litt lavmælt mann, han var arkitekten bak viktige sabortasjeaksjoner som hemmet fienden og mest sannsynlig reddet norske liv. Alle kan bidra. Og alle må bidra i samfunnet og for demokratiet. Både i krigs- og fredstid.

Superteamet!

Nå har jeg akkurat kommet hjem igjen etter et heftig nominasjonsmøte i Hordaland KrF. Det er innmari godt å være ferdig, og det er godt å kunne være fornøyd. Jeg er stolt over å få være med i Hordaland KrF, det består av vanvittig mange flotte mennesker som bruker av fritiden sin til å drive lokallagsarbeid og arbeid i kommunestyre (evt. heradsstyrer som det heter her i nynorskland). Det er en flott gjeng som virkelig inkluderer og bryr seg om oss unge skoleelever og studenter som er i fylket for en kortere eller lengre periode. Selv om man i dag har hatt tunge debatter og vært uenige om hvem som best vil representere Hordaland KrF på topp i Stortingsvalget, så reiste vi derfra som venner.

Etter min mening har nominasjonsmøtet i dag gjort et spensig valg, vært framsynte og sikret KrFs viktigste politiker etter Høybråten, Laila Dåvøy, førsteplassen med 25 år gamle Filip Rygg på 2.plass. Det skjedde mot nominasjonsnemdas innstilling, og etter lobbyvirksomhet med tydeligvis overbevisende argumenter. Det var utrolig inspirerende å sitte som en 22 år gammel student på møtet og høre folk 50+ snakke varmt for alternativet Laila og Filip og behovet for fornyelse slik at KrF kan nå nye høyder!
Topp tre på lista er forresten identisk med hva Hordaland KrFU spilte inn i 1.høringsrunde - vi hadde til og med rett på tredje plassen som gikk til Aslaug Hellesøy. Rett og slett en gledens dag! Neste gang noen spør meg om ungdom har reell innflytelse på avgjørende beslutninger, så skal jeg komme med dette eksempelet. Vår argumentasjon ble solgt ut til Bergen KrF ved leder som har gjort en fenomenal innsats for å få til dagens resultat!
Og som om det her ikke var nok, skoleprest på min gamle skole, Framnes, Arne Opsahl-Engen fikk 4.plassen! Han er en særdeles dyktig kommunikator, har en stor kontaktflate i fylket og er rett og slett en troverdig fyr som Hordaland KrF skal være glad å ha såpass langt oppe på lista!

For fire år siden var jeg også på Hordaland KrF sitt nominasjonsmøte på Frekhaug. Da reiste jeg også fornøyd hjem igjen. Nå er jeg storfornøyd, inspirert og beinklar for valgkamp. Vi har et superteam på topp her i Hordaland! Nå er det bare til å brette opp ermene og gjøre seg klar til en energifyllt valgkamp!

History

Jeg var ikke blant de som håpet Obama skulle bli USAs neste president, og det står jeg fortsatt for. Samtidig kan man ikke unngå å bli imponert hvordan Obama får med seg folket på å løfte blikket opp og fram. Yes, we can!

Dersom du ikke har sett denne talen, så bør du gjøre det nå. Det er stor talekunst.
Sammenlignet med norsk politikk er det interessant å legge merke til hvor lite Obama vektlegger at det var Demokratene som vant. Han er opptatt av landet, framfor parti.
I Norge har vi en tidvis arrogant flertallsregjering som neglisjerer mindretallet. Obama sier i talen sin her at han hørt stemmene til de som valgt McCain, og han vil lytte til de og være også deres president. ("And to those Americans whose support I have yet to earn - I may not have won your vote, but I hear your voices, I need your help, and I will be your President too")

God helg!

Tar du ansvar?

Det innlegget her har jeg tenkt på i noen dager nå, og nå er tiden inne for at det skal publiseres! For ikke så lenge siden leste jeg om et empirisk forsøk som tok sikte på å finne ut om det var forskjell på antall mennesker til stede og hvor mange som bryr seg dersom noen skulle trenge hjelp. Forsøket viste at dersom det satt mange mennesker i et rom, og et person hylte og falt om like utenfor, var sannsynligheten for at noen gikk ut og undersøkte hva som feilte vedkommende lavere desto flere som så/hørte det som skjedde. Dersom kun en eller to mennesker så hva som hendte, var sjansen betraktelig større for at noen ville yte hjelp.

Ettersom jeg er vokst opp på bygda, får jeg automatisk en assosiasjon til forskjeller mellom by og bygd i forhold til dugnad og annet frivillig arbeid. I en by er vi så mange at vi tenker at "det er jo alltids noen andre som kan gjøre den oppgaven". På bygda er det gjerne ikke så stort antall mennesker, og da tar folk lettere ansvar. Hjemmefra er jeg vant til at alle stiller opp når det er noe, ung som gammel. Da jeg kom til Bergen og begynte i en menighet, så jeg at ungdommen (som gjerne kom fra bygda) stilte opp, lagde mat og gjorde annet praktisk arbeid som måtte gjøres i menigheten. De godt voksne, som hadde bodd mer eller mindre hele livet sitt i byen, gjorde nær sagt ingenting.

Tilbake til forsøket som jeg startet med. Det positive er at effekten av at færre bryr seg desto flere som er til stede, er lett å forhindre - folkeopplysning om slike effekter er nok til at den reduseres.
Uten frivilligheten stopper Norge, og vi vil bli et iskaldt samfunn. Derfor er det uendelig vikig å være bevisst på å bry oss om våre medmennesker, uavhengig av hvor mange som måtte være til stede. Det samme prinsippet gjelder i kampen for klimaet og bekjempelsen av fattigdom - vi må ikke la oss passivisere av at "det er så mange andre som kan gjøre det". Poenget er at jeg har et ansvar. Du har et ansvar. Norge har et ansvar. Og det ansvaret har ikke verken våre medmennesker samfunnet eller verden som helhet råd til at vi fraskriver oss!

Ny blogger

Fylkesstyremedlem og leder i Bergen KrFU har nå tatt steget inn i bloggverdenen! Følg med på www.rebekkarossland.blogspot.com

Gode støttespillere?

Hvor mange har fått med seg de tre punktene for Israel? I Trøndelag, som jeg befinner meg nå, er det nærmest et ikke-tema blant kristenfolket. Her er det Isaelsmisjonen som gjelder, og de har et mye mer pragmatisk syn på Midtøsten-konflikten, samtidig som hovedmålet for organisasjonen er å bringe evangeliet tilbake til Israel (return 2 sender). Dersom de som har redaksjon i Forum Kino hadde hatt den reelle definisjonsmakten på hva som er ekte Israelsvenner, ville nok ikke sympatisører av Isralesmisjonen blitt regnet med. Men de om det.
Tilbake til de tre punktene for Israel, som er det man må støtte for å kalle seg en Israelsvenn i følge gjengen i Forum Kino.

1. Nei til et jødefritt Judea og Samaria (oversatt: Ja til fortsatt bosetting og nybygging på Vestbredden)
2. Ja til sikkerhetsgjerdet
3. Flytting av ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem

For å være en akseptabel politiker må man altså støtte disse tre punktene. Jeg skulle gjerne støtte punktene, men jeg ser på det som respektløst ovenfor det Israelske demokratiet å komme med et fasitsvar som det forventes at de skal følge i sin politikk. Her er det et interessant paradoks: I debatten rundt Midtøsten-konflikten påpeker frontkjemperne for de tre punktene ofte at Israel er det eneste demokratiet i området. Og det faktumet støtter jeg, derfor stoler jeg på at det israelske demokratiet gjennom samfunnsdebatt og støtte til ønskede politikere selv finner de beste løsningene når det gjelder sikkerhetsgjerde og bosettinger på Vestbredden og andre saker som angår Israel. Og det lille jeg har fått med meg, bl.a gjennom et besøk i Israel, er at dette er temaer som det ikke er konsensius om i Israel. Israelske statsborgere diskuterer og er uenige i om det er riktig å ha israelske bosettinger på Vestbredden. Men "godkjente" norske Israelsvenner har en nærmest sosialistisk "vi vet best"-holdning til hva Israel må gjøre. På veien blir også den sekulære staten Israel og Guds utvalgte folk, jødefolket, blandes sammen i en åndelig røre.

Så noen ord om ambassade-flytting. Det er ikke et uttalt ønske fra Israelske myndigheter at ambassaden skal flyttes til Jerusalem. Såvidt jeg har fått med meg, så ønsker de rett og slett ikke en flytting ettersom det bl.a vil være krevende å garantere for sikkerheten. Dersom israelsk diplomati ønsket at ambassadene skulle flyttes, og Norge nektet, ville krav 3 hatt noe for seg. Og det ville hatt min umiddelbare støtte!

Å stille krav til norske politikere om å innta en bedreviter-holdning ovenfor det israelske demokratiet, kan i beste fall kalles respektløst. Jeg mener det er mer hensiktsmessig å stille følgende 3 krav til politikere i Israelspolitikken der man ikke blander seg inn med et ønske om å diktere hva Israel skal gjøre i ulike innenrikspolitiske spørsmål.
1. Forsvare og støtte Israels rett til eksistens
2. Kjempe mot antisemitisme (et eksempel her kan være å forhindre at norsk bistand til Hamas direkte eller indirekte går til produksjon av jødefiendlig barne-TV)
3. Arbeide for økt økonomisk samkvem mellom Norge og Israel.

Liv og død

Det kan se ut til at mitt politiske engasjement må utføres en del fra sofaen framover...Så da bør forhåpentligvis bloggingen ta seg opp etter en lang periode med korte og grunne innlegg.

De siste dagene har det kommet noen små drypp som jeg tolker til å være en ny debatt rundt aktiv dødshjelp. Menneskeverdet skal på nytt presses. Debatten om aktiv dødshjelp er forsåvidt ikke ny, men nå kan det bli alvor slik som i Nederland og Belgia der aktiv dødshjelp formelt ble lovlig på starten av 2000-tallet.

I dagens Vårt Land kan vi lese om lege og dødshjelpmotstander Peter F. Hjort. Han er nå kreftsyk, og har anmeldt en fagbok om aktiv dødshjelp for Den Norske Lægeforening. Etter å ha lest fagboken mener Hjort at omsorgen i livets siste fase er "tryggere og roligere i Nederland og Belgia enn i andre europeiske land". Her har vi altså å gjøre med en medisinsk fagbok som langt på vei legitimerer aktiv dødshjelp.

Hvordan vil det norske samfunnet og politiske parti forholde seg til aktiv dødshjelp?
Om det er to ting som påvirker den norske folkemeningen så er det hjerteskjærende historier om enkeltskjebner og argument som "forskning fra de landene dette er innført i, viser utelukkende positive resultater". I spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp vil de to overnevnte faktorene påvirke folket ytterligere. Vi ser allerede tendensen til en mer positiv holdning i befolkningen til spørsmålet. Utpøsing av "historier fra virkeligheten" om døende mennesker som sier de har mistet meningen med livet og kun ønsker å dø, vil berøre befolkningen slik at politikerne tvinges til å forholde seg til problematikken. Og hvordan vil stortingspartiene stille seg til aktiv dødshjelp?
Med sin individualistiske tankegang der enkeltindividets frihet går foran alt annet, er det stor sannsynlighet for at både Høyre og Fremskrittspartiet vil kunne støtte en legalisering av aktiv dødshjelp. På venstresiden er jeg nok litt mer usikker. Men frykter at også de vil kunne gå inn for aktiv dødshjelp. Ideologisk drevet av at et dødssykt menneske er kostbart for samfunnet og yter lite til fellesskapet. Den åpne argumentasjonen vil antagelig bygge på følelser etter møter med enkeltskjebner - akkurat slik den var i saken om kjønnsnøytral ekteskapslov.

Hva kommer KrF til å gjøre? Jeg er overbevist om at KrF kommer til å være det partiet som vil snakke prinsippielt om menneskeverdet og livets ukrenkelighet. Selv om "all forskning tilsier" at aktiv dødshjelp er bra, vil ikke det ha noen som helst betydning: Aktiv dødshjelp er og blir drap. For å lykkes med kommunikasjonen må holdninger i folket endres. Vi må som samfunn stille oss spørsmål som "hvorfor føler våre medmennesker i livets siste fase seg til overs?", "hvordan kan vi som samfunn skape menneskeverd for alle?". Leder i den utmerkede organisasjonen Menneskeverd, Liv-Kjersti Skjeggestad, sier: Dødshjelp-debatten minner oss om at vi ikke gjør en god nok jobb for mennesker som opplever livet som ulevelig. Hvilket samfunn har vi skapt oss når de døende vil drepes?

Forslag mottas med takk!

Mangler litt inspirasjon akkurat nå, aner ikke hvorfor. Innser at det er mange nok som skriver om finanskrisen, så derfor skal ikke jeg skrive mer om den annet enn at jeg har lyst til å reise til Island i nærmeste framtid og bo på fine hoteller for en billig penge!
Er åpen for forslag på tema jeg kan skrive om. F.eks "Hva mener Elisabeth om...?"

Om finanskrisen?

Hvor udgangspunktet er galest,blir tidt resultatet orginalest.
-Henrik Ibsen-

En SV-løsning

Nå ruller finanskrisen innover verden med stadig sterkere tyngde, avvisning av krisepakke på 700 mrd dollar i USA, største børsfall i Norge på 17 år, råtne storbanker og så videre, og så videre. Jeg venter bare på at SVs nestleder Audun Lysbakken igjen skal komme på banen med sitt forslag om å legge ned børsen. Her er det en enkel logikk å kommunisere til folk flest: ingen børs, ingen børskrise. Blir folket grepet, tar det nok ikke lang tid før det "liberalistiske" partiet FrP mener det samme.

Takk for meg! Det gjorde godt å få minnet folk på SVs nestleder sin løsning på alt som har med marked, privat initiativ osv. å gjøre!

Unyttig info for 90%

Til de maks 10% av bloggens lesere som er interessert i en slik sammenfatning og prognoser for styringsrenter. La oss sette i (toppskrift w) = i for USA og ha det gøy med å studere hva som skjer med de makroøkonomiske størrelsene her og der! For de som lurer: i er et symbol for rentenivå!
God helg!

De nære ting

Ditt sinn monne flyve
så vide omkring.
Det er som du glemmer
de nære ting.
Det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig et annet sted

Du syns dine dager er
er usle og grå.
Hva er det du søker?
Hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingenting vokse og intet gro.

Gå inn i din stue,
hvor liten den er,
så rommer den noe
ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar.
Finn vegen tilbake til det du har.

Den lykken du søker
bak blånende fjell,
kan hende du alltid
har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lære deg å elske de nære ting.

For første gang på et par uker har jeg en rolig kveld hjemme alene på sofaen. Deilig. Av og til trenger man litt rast, ro og ettertanke...

Ta deg en bolle eller to!

Debatten om Ole Christian Kvarme som forsøkte å stanse en vielse av et homofilt par hadde jeg egentlig tenkt å holde meg langt unna. Enkelte som leser dette synes helt sikkert at jeg burde gjøre det også. Jeg er blant de som ikke har politisk korrekte meninger i denne typen saker, og derfor mener mange at jeg og mine meningsfeller ikke burde ha rett til å uttale oss i det offentlige rom. Det er egentlig litt derfor jeg faktisk gidder å gjøre det. Ingen skal i Norge skal trues til taushet.


Nå har justisminister Storberget kastet seg inn i debatten og mener biskop Kvarme gir grobunn for hat og vold og mener at kirken må rydde opp mot denne kjærlighetsløse praksisen. Som privatperson har Storberget sin fulle rett til å mene dette. Når han kommer med slike uttalelser er han også en representant for regjeringen, og det er svært betenkelig at regjeringen (på nytt) setter en stor strek over alt som heter religionsfrihet og kirkelig selvstyre. Den norske Kirke (DnK) har Kirkemøtet som sitt øverste organ, og der er det vedtatt at homofile ikke skal vies i DnK. Når en biskop kritiseres og hudflettes for å følge et vedtak som er gjort av Kirkemøtet er det noe som skurrer. Skal ikke en biskop følge vedtak gjort av DnKs øverste demokratiske organ? Advokat og justisminister Storberget mener altså at Kvarme ikke skal følge gjeldende vedtak. Samtidig som regjeringen roper på demokrati i DnK, så neglisjeres de vedtak som er gjort.

Forøvrig er enhver kristen kirkes høyeste autoritet Bibelen. Som privatpersoner kan vi være uenig eller uenig i Bibelens innhold, men en biskops oppgave er å følge Skriftens retningslinjer. I samme slengen vil jeg oppfordre folk til å lese løftene som alle norske prester avlegger når de blir ordinert til prestetjeneste.

Storberget etterlyser også mer kjærlighet i DnK. Før han gjør det, så burde han lære seg den bibelske forståelsen av kjærlighet. Her handler ikke den store kjærligheten om kjærlighet mellom to mennesker. Den største kjærligheten handler om at Gud elsker oss mennesker, og døde for oss slik at vi kan bli frelst. Om du nå synes jeg har en forvridd virkelighetsforståelse, synes synd på meg som lar meg "lure" av slike eventyr osv, så værsågod. Det her handler faktisk om respekt og om religionsfrihet. Jeg skal ikke bruke bibelvers i politiske diskusjoner, og da forventer jeg at sosialistiske læresetninger og hovedmål heller ikke skal styre en kristen kirke.

Herlig humor!

KrF og KD

Her om dagen kom jeg over en kommentar på en blogg angående KrF. Der ble det påstått at KrF anser de kristendemokratiske partiene i Danmark og Sverige som idealpartier de ønsker å bli som, og at det i seg selv nærmest er god nok grunn til å ikke stemme KrF. For det første lurer jeg på om det er en utbredt oppfatning blant potensielle KrF-velgere? Dersom en slik oppfatning nærmest skremmer vekk enkelte velgere, vil jeg skrive litt om mine oppfatninger rundt dette.

Det er en kjennsgjerning at KrF og KrFU har et visst samarbeid med kristendemokrater i andre land. Men at man samarbeider på ulike plan betyr ikke at man er helt like og har identiske mål. KD i Danmark har jeg omtrent ingen kunnskap om, annet enn at de ikke kom inn i nasjonalforsamlingen ved forrige valg. Våre venner i Sverige vet vi at er representert i den borgelige regjeringen i landet. Men er KD i Sverige et ideal for KrF? Ideologisk sett er de ikke det. KrF har noen absolutter, den kanskje viktigste er retten til liv og abortmotstanden. Jeg har vært med i KrF og KrFU i 5 år nå, og har aldri møtt en eneste tillitsvalgt som sier ja til fosterdrap. KD i Sverige har derimot ikke menneskeverd og ja til livet som et absolutt. Her snakker vi om en stor og viktig forskjell som neppe kommer til å endre seg. I tillegg er det en vesentlig forskjell når det gjelder bekjennelsesparagraf, noe som stadig vernes om både i KrF og KrFU. Til alle kristne velgere som tror KrF er i ferd med å bli et liberalt svadaparti vil jeg si følgende: For det første tyder deres redsel på mangelfull informasjon om realitetene i KrF, og det bør KrF ta selvkritikk på, samtidig bør den enkelte sette seg bedre inn i hva KrF utretter i viktige verdisaker før slik kritikk kommer. For det andre bør dere engasjere dere! Det er alt for mange som inntar en "NLM-holdning": man klager og klager på at organisasjoner og systemer forlater sitt fundament, men klagingen fører ikke aktiv handling med seg. Er man misfornøyd med noe, så er det smarteste man kan gjøre å engasjere seg og være med på å skape en forandring.

Lyspunkt

Av og til blir man rett og slett oppglødd og i godt humør av å lese aviser. Til vanlig er jeg en mindre trofast leser av Dagens Næringsliv, men i dag har jeg lest avisen og blitt imponert!

Vi vet alle at i Bergen bor og jobber det mange dyktige mennesker. Blant de er høyskolelektorene Karl Weydahl og Knut Helland. De har vært framsynte i sin forskning og prosjektutvikling, og i begynnelsen av 2009 starter produksjon av deres forskningsresultat. Og hva er så det? Jo, dette er (forhåpentligvis) et drømmeeksempel både når det gjelder kombinasjon politikk, miljø og akademika. For et par år siden utropte store deler av verdens forståsegpåere bioetanol til den store miljøredningen på drivstoffsiden. Noen kritiske røster hevdet at den måten det ble lagt opp til produksjon av bioetanol ved hjelp av bl.a sukkerrør og mais, ville føre til økt press på landbruksareal og i neste omgang økte matvarepriser. Som vi vet så ser det ut til at kritikerne hadde rett. George W. Bush's miljøtur til Brasil for å samarbeide om bioetanol med sukker som råmateriale glinser ikke lenger av miljø, men kun av penger. Så tilbake til våre venner Weyland og Helland i Bergen. De har klart å fremstille biodrivstoff av avfall fra trevirke, ris- og maisproduksjon, halm og sagmugg. I følge DN er en fabrikk under bygging i Rådalen og bedriften er fulle av fremtidsplaner; Bygge etanolfabrikker over hele verden sant tjenester for å bygge fabrikkene.

Her ser det ut til at et forskermiljø ved Høgskolen i Bergen bidrar til å bringe verden framover gjennom sine prosjekter. Det blir spennende å følge utviklingen videre.

(DN hadde trøbbel med distribusjon av avisen på østlandet i dag, derfor er hele avisen tilgjengelig i pdf-format i dag. Artikkelen jeg har skrevet om står på s. 22)

Busser

Jeg vil med dette innlegget uttrykke en stor forventning til det innføres ekstragebyr til de som betaler billetten kontant på bussen. Sist helg tok jeg ved to anledninger 20-24 busser fra sentrum og sørover. Der har folk virkelig ikke lært seg å innrette seg praktisk i forbindelse med å ta buss. Om lag 30% hadde ulike former for kort, og gikk enkelt og smertefritt ombord bak i bussen. De siste 70% sto med hver sine store sedler og skapte en solid forsinkelse.

Til opplysning er folk på rutene retning nord gode kortbrukere.

Jeg er selvfølgelig glad for alle som tar bussen framfor å kjøre bil. Enda mer attraktivt blir det å ta buss når man slipper å vente 10 min i Olav Kyrresgt på at alle "søringene" skal få vekslet 200-lappene sine!

Observasjon

I dag hadde jeg egentlig tenkt å skrive om alkohol, avholdsfolk og fadderuke på NHH - godt inspirert av en artikkel i fredagens A-magasin. Inspirasjonen lot derimot vente på seg, så jeg tok en tur innom bloggen til Erlend, han har skrevet en treffende post om et av storpolitikkens mange paradokser i forbindelse med krigen mellom Russland og Georgia. Jeg skal ikke skrive om den konflikten, men derimot noen subjektive tanker og observasjoner om Russland.


Jeg har egentlig aldri hatt som mye til overs for Russland. Et av mine barndomsminner er en førsteside i Vårt Land der det sto om at Russland kunne komme til å gå til krig mot Norge. Andre minner er intervjuer på Dagsrevyen med den snøvlende eks-president Boris Jeltsin. Slikt vekket ikke akkurat tillit i et barnesinn. En annen direkte usaklig grunn til at jeg ikke likte russere som barn var at de tok et gull mer enn Norge under OL på Lillehammer. Det syntes jeg var direkte ufint av de. Dessuten virket de ikke spesielt lykkelige heller når de vant. Ellers syntes jeg at russiske varer; dukker, servise, duker osv, var heller glorete og stygge, og kunne ikke skjønne at folk jeg kjente kjøpte slikt av russiske selgere utenfor Samvirklaget i bygda. Denne blandingen av krigstrussel, full president, bedre enn Norge i idrett (noe som egentlig ikke er så rart ettersom Russland er et atskillig større land enn oss) og noe jeg som barn oppfattet som stygge produkt, har skapt en negativ holdning til landet. Mye av dette er usaklige grunner til å mislike noe, men det er dessverre slik de aller fleste menneskehjerner fungerer.


Så skal jeg komme med min observasjon etterhvert. Som bloggens lesere kanskje har fått med seg fra tidligere innlegg, så har jeg vært en tur bl.a i Nord-Troms i sommer. Mens jeg var der spilte Russland mot Spania i fotball-EM. Skulle jeg velge lag å holde med, ville jeg valgt Spania. Nesten uansett hvilket lag Russland ville spilt mot, ville jeg holdt med motstanderlaget. Så til min oppdagelse; mine venner i Nord-Troms, født rundt evakueringen i 1944, holdt med Russland. Jeg ble sittende som et spørsmålstegn helt til jeg fikk forklaringen: "Det var jo russerne som befridde oss, sånt glemmer vi ikke, derfor holder vi med Russland."
Historien stikker som regel dypest. Og politikk og idrett er ikke to separate verdener.

Gull på eteren

Jeg er i det nostalgiske hjørnet akkurat nå. Har akkurat hørt på et radioklipp fra oljekrisen i 1973. For de som ikke har tiltak i seg til å trykke på linken og høre det live, skal jeg nå gjengi det "top of top"!

I begynnelsen av desember kom også forbudet mot privat bilkjøring i helgene. Mange ville ha dispensasjoner fra forbudet. Pågangen var så stor at sentralbordet i Handelsdepartementet brøt sammen, og brant opp!

Kanskje bare meg, men jeg får litt artige bilder oppi hodet mitt av sentralbordet i Handelsdepartementet som brant opp pg.a bilglade nordmenn!

Paradoks nr. X

Det er mange ting som forundrer meg her i livet. Når jeg nå jobber i hjemmesykepleien, er eldreomsorg et område jeg tenker litt over. Og nå har jeg kommet fram til noe, sikkert ikke så dypt, men dog. Når eldreomsorg debatteres hører vi ofte mantraet (med variasjoner): "de som er gamle i dag er de som har jobbet og slitt for landet. Da burde staten i det minste gi de verdig tilbud på slutten av livet".

Mine tanker til dette er som følger:

1. Kan Staten gi omsorg? Her vil jeg trekke inn noe Erling Lae var innom på KrFUs Landsmøte, nemlig at et samfunn der Staten skal ansett folk til å yte all mulig slags omsorg, det blit et iskaldt samfunn.

2. Når pårørende klager over Statens dårlige innsats til "de som bygde landet", er mitt spørsmål tilbake til barn og barnebarn: Hva med alt det dine foreldre har gjort mot deg, skylder ikke du å bruke av din tid til å gi tilbake til dine foreldre når de trenger deg? Eller er det bare Staten som skal yte?

Det er nok politisk ukorrekt å stille slike spørsmål, men jeg gjør det gladelig. Som barn og barnebarn (og oldebarn) har vi et stort ansvar for å gi tilbake til vårt opphav. Min tid i hjemmesykepleien har vist meg at eldre sitter ensomme fordi barn og barnebarn omtrent aldri tar seg tid til å prioritere de. Når de samme pårørende klager over Statens mangelfulle innsats og "tilbakebetaling", er det noe som skurrer for meg.

Homolobby

Har lyst til å dele en historie fra virkeligheten med bloggens lesere.

De som kjenner meg litt, vet at jeg kjenner til en god del prester i statskirka. Den av prestene jeg kjenner best, mottok i våres en mail fra en kvinne. Hun skrev at hun var gravid i syvende måned, og vurderte å flytte til den lille byen Levanger i Nord-Trøndelag. I den forbindelse ville hun undersøke hvilket syn presten der hadde på homofile faddere ettersom hun ønsket et homofilt par som faddere til barnet sitt. Presten var sliten etter mange og lange arbeidsdager, og hadde ikke overskudd til full konfrontasjon med avsenderen av mailen. Dermed fikk hun et litt rundt svar av presten. Noen dager senere fikk presten på ny en mail fra denne kvinnen, der hun bl.a kalte han feig. Presten syntes det her ble litt ubehagelig, så han tok det opp i en samtale med prosten (hans overordnede). Da viste det seg at før jul hadde den samme kvinnen vært gravid i syvende måned, var på vei til å flytte til nabokommunen Verdal, og lurte på hvordan presten der stilte seg til homofile faddere.

Utspekulert løgner?

Dette var en sann historie om en såkalt homolobbyist.

Ferie

Jeg ferierer på et småbruk på Nesodden.
Etter å ha vært her nesten en uke har jeg nå fått litt tilgang på internett. Men det varer ikke så lenge.

Dagene tilbringes mye på stranda sammen med Aftenposten. Etter mitt skjønn foregår det tre interessante debatter der nå: norsk bistand, abort og fattigdom.

Vil du holde deg mer politisk oppdatert i sommervarmen, gå inn på bloggene til Sondre Olsen og Filip Rygg. Er du frustert over "agurknytt" i norske medier? Da kan du dele din frustrasjon sammen med Rahim.

Om en uke er jeg tilbake i Bergen, og klar for mer blogging!

Ha det godt i sommervarmen!

Bestemor kjører god stil, og velger "å kle varmen ute" som hun sier! Dette står i sterk kontrast til enkelte andre som i følge VG sier: «Det er deilig å sove naken når det er så varmt»

Fattig?

Advarsel: Dette innlegget er ikke ment som en ufarliggjøring og nedtoning av fattigdomsspørsmålet i Norge.

Et viktig spørsmål når det gjelder fattigdom er hvordan man definerer begrepet. Etter hva jeg har lest, har det vært vanlig å definere de som har mindre enn 50% av medianinntekten i landet som fattige. Med en slik definisjon kan 11% av befolkningen kalles fattige. Blant de 11% har halvparten PC (mot 76% i resten av befolkningen), omtrent alle har råd til å spise kjøtt og fisk annenhver dag og reise på mer enn en ukes ferie utenfor hjemmet.
Å ha det litt dårligere, og kunne unne seg mindre luksus, enn gjennomsnittet kan ikke kalles fattigdom. Noe helt annet er det om man ikke har råd til brød, melk og levelig husvære.

Er det en sjalusi som preger fattigdomsdebatten i Norge? Eller har vi en sosialistisk fattigdomsdebatt der målet er at alle skal ha det likt? Det siste virker det som om dagens regjering har tydelig på agendaen når de med stor iver forsøker å bekjempe rikdommen for å utjevne dagens inntekter.

Jeg tenker litt tilbake på det jeg hørte på en buss i Nord-Troms om at folk i dag ikke lenger er takknemmlig over det vi har. Takknemmlighet er byttet ut med krav. Man lever tilsynelatende et mindreverdig liv dersom man ikke har mulighet til å reise på Sydenferie eller spise på restaurant. En nordmann med såkalt medianinntekt har råd til det, men man er ikke nødvendigvis fattig om man ikke kan ta seg råd til slike luksusgoder. I det siste har jeg tenkt tilbake på en del av barnebøkene som Anne-Cath Vestly har skrevet. Hovedpersonene i hennes bøker er hva vi i dag vil kalle fattige. I en av de første bøkene i serien om Mormor og de åtte ungene kan vi lese om da en av de eldste ungene hadde fødselsdag. De hadde ikke råd til å ha like flotte bursdagsselskap som de andre ungene i klassen, det vakte selvsagt stor bekymring hos bursdagsbarnet som nærmest gruet seg til å feire bursdagen sin. Foreldrene tok da tak, gjorde om det store barnerommet til et skip, og slike ved enkle midler (og virkemidler) gjorde selskapet til tidenes mest minnerike for både bursdagsbarn og gjester. Kreatviteten vant over de små kår. Jeg håper virkelig at Anne-Cath. Vestly sine bøker fortsatt leses rundt om i de tusen hjem. For min del representerer de gode verdier å ta med seg videre - også i et fattigdomsperspektiv.

Når det gjelder fattigdom i dagens Norge, så er jeg mest bekymret for de vi aldri hører eller leser om som fattige. De som aldri kommer seg på sosialkontoret en gang.

Verneverdig

En liten refleksjon fra et par opplevelser på Det Norske Misjonsselskaps (NMS) generalforsamling her i Bergen:
1. "Jeg er glad for at jeg bor i Norge og ikke i India. Hadde jeg bodd der, ville jeg sittet i grøftekanten med en tiggerskål, men antagelig vært død nå." Kvinne som har vært uføretrygdet siden 1989.

2. Njell Lofthus, 75 år. Lenket til rullestolen etter at han for et par år siden datt ned fra et stilas under kirkebygging i Kamerun. Han har jobbet for NMS og Kirkens Nødhjelp i Afrika omtrent hele sitt voksne liv, og har totalt arbeidet i 32 afrikanske land. Truet på livet mange ganger, og også beskutt. Kirken som på en måte kostet han helsen, ble ferdig og Lofthus fikk reise ned til Kamerun i anledning innvielsen. I forbindelse med generalforsamlingen har han reist fra sitt hjem på Østlandet til Bergen.
Ingen av disse to menneskene har automatisk en framtid alle land. Ateistiske land som f.eks Russland og Kina vil ikke se en verdi i å opprettholde menneskeverdet til slike mennesker gjennom offentlig støtte. Muslimske land har jeg ikke god nok peiling på, men det aner meg at de ikke ville mottatt spesiell anerkjennelse. (Så får jeg heller bli korrigert om jeg tar feil!).
En nyttemaksimerende ideologi vil ikke ha plass til slike som er litt annerledes og har større behov enn majoritetsbefolkningen.
Danmark har en svært Høyreorientert regjering som man kanskje kan sammenligne med om Norge skulle hatt en FrP-regjering, evt. Høyre-FrP-regjering. Danske myndigheter har regnet ut de vil spare 2 mill i året per barn med down's syndrom som sorteres vekk og drepes før fødselen. Det kan du lese her på hjemmesiden til København Kommune. Hvor mye mer vil vel kunne spares ved å la vær med å gi verdig hjelp til rullestolbrukere og andre som trenger ekstra hjelp og støtte?

Et liv kan ikke regnes i kroner og øre. KrF er et kristendemokratisk parti med en ideologi som bygger på det kristne menneksesynet og kristne verdier. I følge det kristne menneskesynet er alle mennesker like mye verd - et ukrenkelig menneskeverd. Vi har ulike oppgaver, plikter, behov osv, men verdien er den samme. Derfor er jeg som KrF-er og kristendemokrat forpliktet til å kjempe for menneskeverdet. De som trenger ekstra hjelp og støtte skal få det. Det betyr ikke at vi trenger å gjøre det på den dyreste måten eller "sy puter under armene", men at hjelpen må bidra til at vedkommende skal kunne leve et liv som er verd å leve.

En mann jeg har stor respekt for sa tidligere i sommer omtrent følgende: "Hadde politikerne virkelig vært opptatt av de eldre i samfunnet, så ville de ikke drevet eldreomsorgen slik det gjøres i dag. De drar innom et par sykehjem i valgkampen for syns skyld, men er ikke videre opptatt av det ellers. Derfor trenger vi kristne politikere og politikere som står for kristne verdier. Det er en kristenplikt å ta vare på alle i samfunnet."

Partier som står for en nyttemaksimerende ideologi, er det krevende for KrF å samarbeide med i regjering. Likeså partier som står for en utpreget ateistisk eller sosialistisk ideologi. For tiden virker det som om KrF stort sett kjemper alene for menneskeverdet og dermed vesentlige kristne verdier i det norske samfunnet. Et stort og sterkt KrF vil føre til et varmere samfunn der alle er inkludert med rett til å leve.

På vift i nord

Dersom det skulle finnes noen spesielt interesserte der ute, så skal jeg nå skrive litt om mitt barndomsrike i Nord-Troms. For en ukes tid var jeg der nord, og det er lenge siden jeg har slappet så godt av som der.

Det går rundt regnet en buss i døgnet fra Tromsø til Alta, ettersom bussen omtrent alltid er full, er mulighetene store for å bli sittende ved siden av festlige folk som man kan prate med om likt og ulikt hele turen. Den ene veien kom jeg i skade for å overhøre en samtale mellom to damer som satt bak meg, og som ikke kjente hverandre fra før. Hun ene hørtes til tider ut som en ekte KrF-er. Snakket om alkoholproblemene i samfunnet og varme verdier som er på vei ut. Hun hadde også en lang utgreiing om hvordan forholdene var før i tiden sammenlignet med nå. Før tok bygda seg av foreldreløse og andre som var i ulike vanskeligheter. Nå er det staten som gjør det. Dette syntes hun var en dårlig utvikling. Hun mente arbeidslivet hadde fått en for stor betydning i menneskers liv, slik at man glemte de personlige relasjonene i nærmiljøet. Hun var også bekymret over hvor sårbare folk blir når arbeidsplassen nærmest er den viktigste sosiale arenaen til folk. Det kalde samfunnet vi har nå kan ikke fortsette, snart må noen ønske seg tilbake til det som var – en mindre stressende hverdag. Vedkommende uttrykte også sterk bekymring over statusjag og barns (og for så vidt alles) manglende takknemmelighet over det man har og får.
Vedkommende klarte også å si følgende i forbindelse med en liten bidiskusjon om klimaproblemene ifht at folk reiser mer: ”Hadde folk bare brukt hest og kjerre fortsatt, ville det fremdeles vært 35 kuldegrader i Finnmark om vinteren.”

Sagt med andre ord; bussturen var både underholdende og interessant! Etter godt over fire timer var det tid for å gå av bussen. I løpet av kvelden fant jeg forøvrig ut at "ping-pang" er tennis og at det er unødvendig at det er ping-pang på TV'n hele dagen.
På bildet over ser du et typisk hus fra midt barndomsrike. Denne typen finnes sikkert over hele landet, men neppe i så stor utstrekning som nordpå. Arkitekten bak disse husene burde vært styrtrik om han fikk penger for alle som brukte hans tegning! Huset på bildet er i orginal form. Reiser man litt rundt, vil man finne hus som er bygd på i de mest spennende, kreative og utrolige retninger og former. Nå har jeg lært at slike påbygg heter velstandsvorter. En fantastisk betegnelse! Under ser du et hus med en nokså integrert velstandsvorte. Ellers bruke jeg forholdsvis mye tid på å kjøre rundt og besøke folk. Fikk høre at jeg bare burde startet på sykepleien og "blitt ferdig med det". Fem års utdanning er ikke akkurat vanlig der oppe, og hvertfall ikke for jenter.
Møtte også en av Kystpartiets kjernevelgere. Hun stemte på Kystpartiene fordi "det bare er vås med de andre partiene". Nokså håpløst å starte en diskusjon der, så jeg skiftet tema!
En plass fikk høre at jeg snakket som en SV-er under en miljødiskusjon. Imponerende at SV fortsatt klarer å beholde stempelet som "miljø-parti" blant enkelte. Er første gang jeg har blitt betegnet som SV-er, så det var jo interessant!!

Lekte litt farlig sjåfør og tok bilder mens jeg kjørte. Ettersom det ikke er så mange mennesker som bor i kommunen (om lag 1350), er heller ikke trafikken den største overalt.

I huset bak trærne har jeg vokst opp. Midt mellom kommunehuset og gamlehjemmet.
Må innrømme at jeg hadde vært litt stressa om jeg skulle bodd med et steinras bak huset. Ble litt nervøs en gang jeg skulle overnatte der og oppdaget steinene!
Huset ligger i enden av denne veien. Kvænangstindene i bakgrunnen.
Norges minste bebodde hus? Nydelig utsikt er det hvertfall.
Dette er det alt for lite av i Nord-Troms nå. Området er i ferd med å gro igjen. Mange steder vokser det tett kratt fra fjæra og oppover fjellet. Det er så tett at det er håpløst å gå gjennom, og må rett og slett fjernes. I Bergen og andre byer/tettsteder så har vi den utfordringen at store områder legges under asfalt. I distrikts-Norge er utfordringen gjengroing. Skal vi ta vare på kulturlandskapet eller skal vi la det gro igjen? Hvilke konsekvenser får det f.eks for turistnæringen? Tipper at det ikke er så mange turister som kjører til Nord-Norge for å se på trær og kratt.

Et sukk

Jeg har gjort en ny oppdagelse i dag. Kanskje ikke av den mest spennende sorten, men jeg er oppgitt. Et har jeg skjønt, avisen DagenMagazinet skal jeg aldri abonnere på. For en tid tilbake begynte jeg med å øve meg i å "prioritere min frustrasjon". Det betyr f.eks at jeg aldri vil bry meg med å bruke penger på DagenMagazinet. Hva har fått meg så irritert nå? Joda, det hele startet med et leserinnlegg der en kar fra Sirdal er skremt over at KrF-politikerne i Odeltingsdebatten om ekteskapsloven ikke brukte ordene "så sier Herren". Han avslutter innlegget med "Folket har registert sviket - det ser vi av galluptala. Gråt, mitt elskede land!" Jeg skal for all del forsvare hans rett til å mene det, samtidig kunne jeg godt tenkt meg å ta en prat med han personlig og for det andre burde han skrevet under at han er i Kristent Samlingsparti. Innlegg med lignende innhold har også vært på trykk i det siste. Jeg lurer litt på hvilken kontakt med virkeligheten slike mennesker har. For meg virker det som om de misbruker Guds Ord om forfølgelse på en slik måte at de tolker det mest ytterligående som er mulig + ofte litt til, og møter de motstand og kritikk for det så blir det tatt som et tegn på at de har rett: Ja, vi som taler rett skal jo møte forfølgelse, det gjør vi ettersom de fleste synes vi er dumme.

Som kristen blir jeg flau over denne typer innlegg. Som KrF-politiker blir jeg skuffet over at noen mennesker blander religion og politikk sammen på en slik usunn måte, og forsøker å bryte ned det eneste Stortingspartiet som står for kristne verdier. En kar som har gått ut av Kristent Samlingsparti og startet et nytt og sikkert enda mer konservativt parti, skriver i et innlegg forrige uke: "Men å stemme på KrF eller et annet stortingsparti, er synd". Lurer på hva Jesus ville sagt til det.

Dersom noen fra den gjengen hadde lest det jeg skriver nå, ville de antagelig stemplet meg som en villfaren liberaler. Javel, hva så? Jeg forsøker hvertfall å kjempe på en seriøs måte for de kristne verdiene i samfunnet gjennom politikken. Misjonsvirksomhet hører menighetene til, ikke Stortinget.

Puh, livet er for kort til å irritere seg over folk lovpriser Kristent Samlingsparti og deres like. Derfor orker jeg ikke å lese avisen der de har klippekort på debattsidene, DagenMagazinet. Så får jeg helle gå glipp av de interessant artiklene som måtte være i avisen.