Noe må privatiseres

Jeg ser fram til jernbanedriften i Norge blir konkurranseutsatt. Jeg ser fram til bedre kundeservice hos NSB. Jeg ser fram til å kunne bestille en togbillett på internett uten å måtte bruke 105 kroner på å ringe kundesenteret etterpå fordi reservasjonsnummeret ikke ble oppgitt eller sendt på mail, til tross for at bestillingen er registert og pengene trukket fra konto. Et forsøk på elektronisk ran? Attpåtil ble linjen brutt da jeg etter 11 minutter med kjip ventemusikk kom gjennom til kundeservice og hadde oppgitt mobilnummeret mitt. Ingen var høflige nok til å ringe opp. Dermed ventet nye 13 minutter med kjip ventemusikk før jeg kom til den samme kundekonsulenten. Etter å ha sagt klart i fra om at jeg ikke finner meg i å bruke mer enn 100 kroner og 20 minutter på å få ordnet opp i noe som er NSB sin feil, ble kundekonsulenten så sur at han fortsatt ikke har sendt meg referansenummeret.

Men hvorfor er konkurranseutsetting og privatisering løsningen? Her har du noen grunner:

1. NSB kan ikke gå konkurs, dermed har de få incentiver til forbedringer. De vet dessuten at det er politisk korrekt å satse på tog, dermed kan de true med å kutte folkekjære tilbud og dermed få presset til seg økte bevilgninger.

2. I dag er det monopol. Når jeg skal reise med tog mellom Bergen og Oslo er jeg nødt til å benytte NSB. Dersom jeg er misfornøyd med NSB er det mitt problem og ikke deres. Sammenligner man med flybransjen kan jeg si til f.eks Norwegian at "dere har så elendig service at jeg velger å fly med SAS i steden for"(eller motsatt!). Dersom Norwegian virkelig har dårlig service vil de tape penger på det ettersom mange reisende vil velge konkurrenten. Det gir incentiv til å forbedre servicen.

3. Henger sammen med punkt 1; Konkurranse i et åpent marked skaper et krav om å kutte kostnader mest mulig for å tjene mest mulig penger. Og kutte priser for å tiltrekke seg flest mulig kunder. Togdrift vil bli billigere for staten og billigere for kunden. Så får man heller tåle at det aldri vil bli lønnsomt for noen å drive jernbane til Tromsø

Fest og glede!

I går sto Rahim, Rebekka R., Morgan og jeg på stand for KrFU på Danielsen vgs her i Bergen og delte ut disse überkule armbåndene som Rebekka Fylling har designet, se bare her.
Dette er sommerens store slager! Folk på Danielsen, både elever, lærere og renholdsarbeidere ble glad og lykkelig over å få KrF-armbånd og ønsket å spre KrFUs slagord "Drøm større".

Onsdag hadde fylkesstyret i Hordaland KrFU sommeravslutning hjemme hos meg! Det ble en herlig kveld med den herlige gjengen årets FS er! Her er gjengen minus tre som befant seg andre steder.

Selvutløser er jammen en god ting ;)

Stillhet

I kveld har jeg vært oppi skogen og hørt på fuglekvitring. Leste om multitasking i A-magasinet og fant ut at nå var det på tide å legge fra seg alt sammen og komme seg ut. Utrolig digg!! Fant meg en benk som antagelig er satt ut av noen ivrige sjeler i en eller annen velforening, og satte meg ned. Lot meg fascinere over at jeg hørte flere og flere lyder dess lenger jeg satt der på benken ved det stille vannet. Nei, jeg er ikke noe bymenneske. Så vet bloggens lesere det!

I morgen er det derimot lesesalens stillhet som skal utnyttes.

To the bone

Kan redsel for døden og kravet om aktiv dødshjelp ha en sammenheng? Hordaland KrFs førstedame, Laila Dåvøy, sa følgende i Stortingsdebatten forrige uke om temaet.

Jeg er egentlig ganske bekymret over at det er de unge – slik jeg har forstått det – både i Fremskrittspartiet og også i Unge Venstre, hører vi nå, som har initiert denne debatten. Mitt store spørsmål blir da om vi voksne ikke klarer å viderebringe til de unge i dag at det går an å leve med døden, ja, at døden er en del av livet.

Livets begynnelse og livets slutt er to hendelser som vi selv ikke har makt til å bestemme over. Det "bare skjer". Aktiv dødshjelp er et desperat forsøk på å ikke akseptere en naturlig død, under dekke av "barmhjertighet". Med våre moderne hjelpemidler og legevitenskapens stadig nye kunnskap, er døden noe som skyves stadig lenger og lenger unna. Vi får vanskeligheter med å akseptere at døden er noe som inntreffer enten vi vil det eller ikke. Jeg har vokst opp blant kystfolk i Nord-Norge. Når døden kom, sørget naturlignok folk rundt, men hadde samtidig en uttalt holdning at "jaja, det er nå engang livets gang". Slik ble døden og dødsprosessen en del av livet.

Vi må akseptere at døden for de fleste av oss er en prosess. Underveis i den prosessen er det selvsagt viktig med smertelindring. Dødsprosessen skal være en verdig prosess. Å gi den døende et tilbud om dødssprøyte gir ikke verdighet, men er å legge en sten til byrden ved at samfunnet sier: "livet ditt er ikke verd å leve lenger, du kan dø".

KrF24