Lyspunkt

Av og til blir man rett og slett oppglødd og i godt humør av å lese aviser. Til vanlig er jeg en mindre trofast leser av Dagens Næringsliv, men i dag har jeg lest avisen og blitt imponert!

Vi vet alle at i Bergen bor og jobber det mange dyktige mennesker. Blant de er høyskolelektorene Karl Weydahl og Knut Helland. De har vært framsynte i sin forskning og prosjektutvikling, og i begynnelsen av 2009 starter produksjon av deres forskningsresultat. Og hva er så det? Jo, dette er (forhåpentligvis) et drømmeeksempel både når det gjelder kombinasjon politikk, miljø og akademika. For et par år siden utropte store deler av verdens forståsegpåere bioetanol til den store miljøredningen på drivstoffsiden. Noen kritiske røster hevdet at den måten det ble lagt opp til produksjon av bioetanol ved hjelp av bl.a sukkerrør og mais, ville føre til økt press på landbruksareal og i neste omgang økte matvarepriser. Som vi vet så ser det ut til at kritikerne hadde rett. George W. Bush's miljøtur til Brasil for å samarbeide om bioetanol med sukker som råmateriale glinser ikke lenger av miljø, men kun av penger. Så tilbake til våre venner Weyland og Helland i Bergen. De har klart å fremstille biodrivstoff av avfall fra trevirke, ris- og maisproduksjon, halm og sagmugg. I følge DN er en fabrikk under bygging i Rådalen og bedriften er fulle av fremtidsplaner; Bygge etanolfabrikker over hele verden sant tjenester for å bygge fabrikkene.

Her ser det ut til at et forskermiljø ved Høgskolen i Bergen bidrar til å bringe verden framover gjennom sine prosjekter. Det blir spennende å følge utviklingen videre.

(DN hadde trøbbel med distribusjon av avisen på østlandet i dag, derfor er hele avisen tilgjengelig i pdf-format i dag. Artikkelen jeg har skrevet om står på s. 22)

Busser

Jeg vil med dette innlegget uttrykke en stor forventning til det innføres ekstragebyr til de som betaler billetten kontant på bussen. Sist helg tok jeg ved to anledninger 20-24 busser fra sentrum og sørover. Der har folk virkelig ikke lært seg å innrette seg praktisk i forbindelse med å ta buss. Om lag 30% hadde ulike former for kort, og gikk enkelt og smertefritt ombord bak i bussen. De siste 70% sto med hver sine store sedler og skapte en solid forsinkelse.

Til opplysning er folk på rutene retning nord gode kortbrukere.

Jeg er selvfølgelig glad for alle som tar bussen framfor å kjøre bil. Enda mer attraktivt blir det å ta buss når man slipper å vente 10 min i Olav Kyrresgt på at alle "søringene" skal få vekslet 200-lappene sine!

Observasjon

I dag hadde jeg egentlig tenkt å skrive om alkohol, avholdsfolk og fadderuke på NHH - godt inspirert av en artikkel i fredagens A-magasin. Inspirasjonen lot derimot vente på seg, så jeg tok en tur innom bloggen til Erlend, han har skrevet en treffende post om et av storpolitikkens mange paradokser i forbindelse med krigen mellom Russland og Georgia. Jeg skal ikke skrive om den konflikten, men derimot noen subjektive tanker og observasjoner om Russland.


Jeg har egentlig aldri hatt som mye til overs for Russland. Et av mine barndomsminner er en førsteside i Vårt Land der det sto om at Russland kunne komme til å gå til krig mot Norge. Andre minner er intervjuer på Dagsrevyen med den snøvlende eks-president Boris Jeltsin. Slikt vekket ikke akkurat tillit i et barnesinn. En annen direkte usaklig grunn til at jeg ikke likte russere som barn var at de tok et gull mer enn Norge under OL på Lillehammer. Det syntes jeg var direkte ufint av de. Dessuten virket de ikke spesielt lykkelige heller når de vant. Ellers syntes jeg at russiske varer; dukker, servise, duker osv, var heller glorete og stygge, og kunne ikke skjønne at folk jeg kjente kjøpte slikt av russiske selgere utenfor Samvirklaget i bygda. Denne blandingen av krigstrussel, full president, bedre enn Norge i idrett (noe som egentlig ikke er så rart ettersom Russland er et atskillig større land enn oss) og noe jeg som barn oppfattet som stygge produkt, har skapt en negativ holdning til landet. Mye av dette er usaklige grunner til å mislike noe, men det er dessverre slik de aller fleste menneskehjerner fungerer.


Så skal jeg komme med min observasjon etterhvert. Som bloggens lesere kanskje har fått med seg fra tidligere innlegg, så har jeg vært en tur bl.a i Nord-Troms i sommer. Mens jeg var der spilte Russland mot Spania i fotball-EM. Skulle jeg velge lag å holde med, ville jeg valgt Spania. Nesten uansett hvilket lag Russland ville spilt mot, ville jeg holdt med motstanderlaget. Så til min oppdagelse; mine venner i Nord-Troms, født rundt evakueringen i 1944, holdt med Russland. Jeg ble sittende som et spørsmålstegn helt til jeg fikk forklaringen: "Det var jo russerne som befridde oss, sånt glemmer vi ikke, derfor holder vi med Russland."
Historien stikker som regel dypest. Og politikk og idrett er ikke to separate verdener.

Gull på eteren

Jeg er i det nostalgiske hjørnet akkurat nå. Har akkurat hørt på et radioklipp fra oljekrisen i 1973. For de som ikke har tiltak i seg til å trykke på linken og høre det live, skal jeg nå gjengi det "top of top"!

I begynnelsen av desember kom også forbudet mot privat bilkjøring i helgene. Mange ville ha dispensasjoner fra forbudet. Pågangen var så stor at sentralbordet i Handelsdepartementet brøt sammen, og brant opp!

Kanskje bare meg, men jeg får litt artige bilder oppi hodet mitt av sentralbordet i Handelsdepartementet som brant opp pg.a bilglade nordmenn!

Paradoks nr. X

Det er mange ting som forundrer meg her i livet. Når jeg nå jobber i hjemmesykepleien, er eldreomsorg et område jeg tenker litt over. Og nå har jeg kommet fram til noe, sikkert ikke så dypt, men dog. Når eldreomsorg debatteres hører vi ofte mantraet (med variasjoner): "de som er gamle i dag er de som har jobbet og slitt for landet. Da burde staten i det minste gi de verdig tilbud på slutten av livet".

Mine tanker til dette er som følger:

1. Kan Staten gi omsorg? Her vil jeg trekke inn noe Erling Lae var innom på KrFUs Landsmøte, nemlig at et samfunn der Staten skal ansett folk til å yte all mulig slags omsorg, det blit et iskaldt samfunn.

2. Når pårørende klager over Statens dårlige innsats til "de som bygde landet", er mitt spørsmål tilbake til barn og barnebarn: Hva med alt det dine foreldre har gjort mot deg, skylder ikke du å bruke av din tid til å gi tilbake til dine foreldre når de trenger deg? Eller er det bare Staten som skal yte?

Det er nok politisk ukorrekt å stille slike spørsmål, men jeg gjør det gladelig. Som barn og barnebarn (og oldebarn) har vi et stort ansvar for å gi tilbake til vårt opphav. Min tid i hjemmesykepleien har vist meg at eldre sitter ensomme fordi barn og barnebarn omtrent aldri tar seg tid til å prioritere de. Når de samme pårørende klager over Statens mangelfulle innsats og "tilbakebetaling", er det noe som skurrer for meg.

Homolobby

Har lyst til å dele en historie fra virkeligheten med bloggens lesere.

De som kjenner meg litt, vet at jeg kjenner til en god del prester i statskirka. Den av prestene jeg kjenner best, mottok i våres en mail fra en kvinne. Hun skrev at hun var gravid i syvende måned, og vurderte å flytte til den lille byen Levanger i Nord-Trøndelag. I den forbindelse ville hun undersøke hvilket syn presten der hadde på homofile faddere ettersom hun ønsket et homofilt par som faddere til barnet sitt. Presten var sliten etter mange og lange arbeidsdager, og hadde ikke overskudd til full konfrontasjon med avsenderen av mailen. Dermed fikk hun et litt rundt svar av presten. Noen dager senere fikk presten på ny en mail fra denne kvinnen, der hun bl.a kalte han feig. Presten syntes det her ble litt ubehagelig, så han tok det opp i en samtale med prosten (hans overordnede). Da viste det seg at før jul hadde den samme kvinnen vært gravid i syvende måned, var på vei til å flytte til nabokommunen Verdal, og lurte på hvordan presten der stilte seg til homofile faddere.

Utspekulert løgner?

Dette var en sann historie om en såkalt homolobbyist.