Olsok

Da rakk jeg såvidt å legge ut et innlegg om olsok på selve olsokdagen! Dagen som kirken regner som festdag til minne om Olav den Hellige som ble drept av bondehæren på Stiklestad i 1030. Før jeg reiste med ettermiddagstoget til Bergen idag, rakk jeg å overvære en økumenisk olsokgudstjeneste (luthersk og katolsk) i den 830 år gamle Nesodden Kirke. Kort oppsummert kommer jeg til å huske den eldre dama som viftet med røkelse fremst i prosesjonen både ut og inn, damepresten som messet selv om hun ikke burde gjort det og damepresten som løftet opp dåpsbarnet og sa ”dette er Guds elskede Sønn”. Jeg kommer også til å huske med et lite smil at det var en dameprest (eller kjerringprest som mange nordpå kaller det) som forrettet en messe der katolikker deltok!!

Egentlig synes jeg at det er ganske fasinerende at det enda i dag markeres et drap som skjedde i 1030. Men det drapet ble et skifte i norsk kultur, Norge ble et kristent land. Olav den Hellige gjemte ikke lyset sitt under et kar, men han ønsket at folket sitt skulle få del i det guddommelige lyset og håpet om det evige liv. Nå kan jeg ikke si meg enig i at den krigerske framferden var særlig forbilledlig, men motivet var godt. Hans død ble på mange måter til velsignelse for folket og Gudsordet fikk for alvor fotfeste. I løpet av de siste tiårene har det sett ut som om dette fotfestet har blitt stadig svakere. Dette året har til og med det tradisjonelle Spelet til minne og Heilag Olav blitt avkristnet. Hvorfor avkristnes et kristent skuespill? Årets regisør er tydeligvis ikke skikket til å formidle vår kristne kulturarv på en autentisk måte. Kanskje opplever han det støtende og upassende i vår tid med et Spel som har et tydelig kristent innhold? Folk i Trøndelag er hvertfall misfornøyd. Trønder-Avisa mente at årets Spel nærmest er blasfemisk. Men er det ikke litt typisk politisk korrekt i Norsk for tida å avkristne mest mulig? Rømmer samfunnet for korsets anstøt? Og hva med de kristne i Norge, gjemmer vi lyset under et kar eller lar vi det fylle være krok?

Alt for mange kristne i dag er mer opptatt av at menigheten skal fungere etter oppskrift fra Willow Creek eller det gamle mønsteret, enn å være lys og salt i samfunnet. Hvor er det blitt av alle kristne som tar Bibelen på alvor? Det virker som om de har mer enn nok med å diskutere i avisen Dagen hvor voldsomt frafallet er idag. Men hva med å gjøre noe aktivt selv? Neida, det blir for skummelt for Ola Kristen. I Norge sitter bøttevis av folk rundt om på bedehusene og klager over liberaliseringen av statskirka, men å sette sine bein i kirka eller påvirke aktivt gjennom menighetsrådsarbeid gjør de færreste. Samfunnet er i moralsk forfall klager de, men gir stort sett blaffen i politikk og mange må mases på for at de skal gidde å bruke stemmeretten sin. Og stemmer det såkalt (ultra)konservative bedehusfolket, så satser de Kristent Samlingsparti eller Abortmotstander Lista. Jo mer konservativt et parti utgir seg for å være, desto bedre. Jeg har møtt slike folk, og jeg blir sint.
Selv hører jeg på mange måter med i gruppen med ungdommer som liker Sangboken, NLM og Rosenius, og jeg har sett og hørt mye rart i den typen sammenhenger. Vi må ta lærdom av Olav den Hellige. Han arbeidet både i det verdslige og det åndelige regiment til sin død. Det er en påminnelse til oss alle!

KrF og verdikonservative

I et innlegg tidligere skrev jeg om religionsfrihet og sosialisme, der kritiserte jeg Arbeiderpartiet for å styre kirken og teologien. Men hvordan er det med KrF på det området? Klarer vi å skille mellom religion og politikk?

Ideologisk sett har KrF staket ut et tydelig og logisk skille mellom religion og politikk. Dessverre finnes det en del ivrige KrF-ere rundt om som svært gjerne ønsker å ha en politisk finger med i spillet om hvordan KrF skal forholde seg f.eks ovenfor statskirken. Det blir temmelig paradoksalt dersom politikere å kritiserer Arbeiderpartiet for innblanding i teologiske spørsmål, samtidig som en selv ønsker å påvirke statskirkens teologi gjennom politikken. La kirke være kirke og politkk være politikk.


Svært mange kristne har en forkjærlighet til Israel og jødefolket, og det er vel og bra, men når en persons to viktigste politiske saker kretser rundt Israel og homofili, bør det begynne å lyse noen varsellamper. Det er ikke fordi det er uviktige saker, men det er voldsomt merkelig at det skal være de viktigste sakene. Når engasjementet for disse sakene politisk begrunnes med bibelsitat, er det grunn til bekymring. Det bryter rett og slett med den kristendemokratiske ideologi. Til grunn for KrFs ideologi ligger denne definisjonen av hva politikk er: Politikken skal skape rammer og forutsetninger for et godt samfunn. En politiker skal ikke detaljstyre folks liv, men skape rammer og forutsetninger for et godt samfunn. Og for at de rammene skal bli best mulig, er det viktig at et bredt lag av folket er representert. En kristen politiker har ikke i oppgave å forhinde folk i å leve i det Bibelen sier er synd. Men en derimot bør det legges til rette for fri religionsutøvelse, religionsopplæring i skolen med basis i vår kulturarv, fremme menneskeverd osv.

Det er en spenning mellom religion og politikk for en kristen politiker. På den ene siden skal man lage rammer og forutsetninger som skal gi et godt samfunn for alle. På den annen side ønsker man at alle skal bli Guds Barn og komme til Sannhetens erkjennelse. Det ene utføres i politikken, det andre i menigheten. Man må altså ha to tanker i hodet samtidig, og det er krevende for noen å en hver. Å være konservativ verdimessig er bra, men å bruke politikken som et middel for religion er skummelt. En politikers største utfordring er å være med på å skape et samfunn som tar vare på hvert enkelt menneske som noe unikt og spesielt verdifullt!

"Verdens beste skole"

Statminister Jens Stoltenberg brukte helga på å besøke AUF-ungdommene på Utøya. Det var sikkert trivelig å være tilbake på øya han vandret mange sommere da han var ung. Nå er det Stoltenberg som er den store helten, før var det Gerhardsen og Brundtland. I sin tale til ungdommspolitikerne tok han igjen sine vanlige, store ord i sin munn. Denne gangen var det verdens beste skole som var hovedvisjonen. Men hvordan skal Stoltenberg fikse verdens beste skole? Joda, han har 6 punkter

• Øke timetallet i barneskolen fra 21 til 28 timer
• 1 time gratis SFO
• gratis leksehjelp til alle
• gratis skolebøker til alle på videregående fra 2009
• trappe opp kampen mot frafall i videregående
• ansette egne minoritetsrådgivere på skoler med mer enn 20% minoritetselever

Jeg lurer virkelig på om norske elever får økt motivasjon og bedre læring gjennom disse punktene. Å øke timetallet til 28 timer i uka for en 6-åring er jeg temmelig usikker på om er rette veien å gå. Da stilles det i alle fall store krav til de pedagogisk ansvarlige for disse timene. Jeg husker fra min egen barneskoletid at det var utrolig deilig å være ferdig kl 11.00 på fredager. Men det ligger i sosialisters natur å ville ha offentlig kontoll over mest mulig av ungene sin tid. 1 time gratis SFO kan jeg virkelig ikke skjønne poenget med. SFO er vel og bra det, men det bør være foreldrebetalt. Folk flest har råd til det. De som derimot ikke har råd til det på grunn av livssitusasjonen, kan det heller være egne ordninger for.
Gratis leksehjelp virker som et godt og fornuftig forslag. Det kan være med på å redusere forskjeller mellom barn som har ressurssterke foreldre og de som ikke har det. For å få dette tiltaket til å treffe rett, tror jeg det er viktig at lærerne spiller en aktiv rolle med å fange opp de som har størst behov for leksehjelp. Men leksehjelp må ikke bli assosiert med straff!

Arbeiderpartiet har utelatt det viktigste i sine punkter for å få verdens beste skole: Lærerne. Å være lærer i grunnskolen idag er krevende. Ofte må lærerne opptre som sosialarbeidere og oppdragere i tillegg til å være lærer. Årsaken til de nye oppgavene er nok sammensatt, jeg for min del tror familienes oppløsning er en viktig årsak. For å få en bedre skole i Norge trengs det en helhetlig samfunnssatsing.

• Kompetanseheving blant lærere. Dette må skje både på nasjonalt og lokalt plan. Den enkelte skole må få midler som kan brukes på kursvirksomhet og annet som hever kompetansen hos den enkelte lærer.


• Satsing på godt arbeidsmiljø blant lærerne. At lærerne trives på jobben med sine kollegaer virker inn på elevene. Dette er også noe som må foregå ved den enkelte skole.


• Dersom elever og lærere kjenner hverandre, øker i regelen respekten. Jeg for min del har stor tro på friluftsturer! Som et apropos nevner jeg at da jeg startet på ungdomsskolen var vi på en god del turer helt i starten. Det sveiset klassen og lærerne sammen og ble en positiv start på ungdomsskolen.


• Samlivskurs for foreldre. Dessverre kuttet den rød-grønne regjeringen bevilgningene til samlivskurs, dersom samlivskurs fører til færre skilsmisser vil det være positivt for barna.


• Samarbeid mellom skolen og den lokale pensjonistforeningen, sanitetsforeningen, historielaget etc. etc.

I tillegg kan man nevne kvalitetssikring av lærere, økt samarbeid mellom hjem og skole etc. Det er sikkert mange som har meninger om hvordan man kan få en best mulig skole og sånt er jo alltid kjekt å lese om!!

En dag på hytta

I dag har jeg hatt en skikkelig dårlig dag. Våknet opp og kjente meg bortimot mørbanket i ryggen etter snart 2 uker på en håpløs hytteseng. Deretter leste jeg litt i Kristin Lavransdatter, men der var det bare elendigheten. Dermed fant jeg ut at det var best å legge fra seg den boka. Så tok jeg opp dagens Vårt Land. Da jeg kom til leserinnlegget på side 3 raknet det fullstendig for meg. Jeg ble så provosert og fortvilet at jeg nesten satt og ristet i gyngestolen i tømmerhytta...

Innlegget var skrevet av Inger Johanne Aas, sjef for Kirkens SOS, hun kalte seg også for prest. Kirkens SOS driver et voldsomt viktig og godt arbeid, og jeg har stor respekt for deres innsats. Mange frivillige jobber både på dag og natt slik at mennesker som sliter kan ringe inn og få noen å prate med. Men i dette innlegget gikk daglig leder for Kirkens SOS ut over sitt mandat. Hun blandet seg nemlig inn i debatten om presten på Ås som ikke ønsker at et dåpsbarn skulle ha et homofilt par til faddere. Presten sammenligning med homofile og pedofile hadde ført til at mennesker hadde kommet i store problemer og selvmordstanker. Hun krevde også at alle biskopene skulle ta avstand fra å snakke om homofili og pedofili under ett.

Nå skal ikke jeg skrive så voldsomt mye om homofili og pedofili, annet enn at det begge deler kan betegnes som seksuelle minoriteter, sammen med bigami og polygami. Forskjellen er at homofilt samliv er lov, mens de andre seksuelle minoritetene er forbudt. Homofilt samliv var forøvrig forbudt ved lov langt inn i vår tid. Nok om det. Det som provoserte meg kraftig var at lederen for Kirkens SOS (som drives av Kirkens Bymisjon), i sjelesorgens navn fordømte Ås-prestens handling. Ås-presten gjorde ikke annet enn å være tro mot Guds Ord. Betyr det at kristen sjelesorg kan ta avstand fra bibelsk lære i møte med mennesker som går med selvmordstanker?

Jeg vet ikke om jeg tør reflektere rundt spørsmålet over. Har ikke noe ønske om å tråkke på folk, og det her er voldsomt vanskelige ting. Men hva er egentlig sjelesorg i kristen forstand?
Slik jeg er opplært, vil det si å hjelpe til med å ”reparere” et menneske sitt gudsforhold. Rett og slett forkynne evangeliet om syndenes forlatelse for fortapte syndere.
I nevnte innlegg avslutter Aas med å skrive: ”Vi forventer at vår kirkes sentrale organer støtter sjelesorgens vesentligste prinsipper: Å ivareta den som ligger nede og trenger oppreising fra Gud og mennesker”. Vil Aas her ”overkjøre” Gud ved å godta noe som Gud sier er feil? Det er virkelig modig gjort av henne.

Dersom et menneske ligger nede fordi det er slått av Guds Lov, er det kun en ting en sjelesørger kan gjøre: Å hjelpe mennesket til Jesus.
Dersom et menneske ligger nede på grunn av medmenneskers handlinger, er saken en helt annen. Da må den lidende få den medmenneskelige omsorg og kompetanse som kreves.
Jeg skulle ønske at Inger Johanne Aas kunne holdt fast på bibelsk lære og samtidig drive med sjelesorg.

O store Kystparti!

Det er gjerne litt underlig å skrive et innlegg om kystpartiet. Ikke er partiet spesielt stort, og ikke har det noen særlig innflytelse i det politiske landskap sør for Trøndelag. Men siden jeg er en stor Nord-Norge entusiast, er jeg nødt til å skrive litt om Kystpartiet. De fikk tross alt omlag 8% oppslutning i Troms ved Stortingsvalget i 2005, og bidro sterkt til at KrF mistet sin representant på Tinget. Forøvrig er det gamle kjenninger fra mine barneår i Nord-Troms som står på Kystpartiets lister, det er nesten litt flaut. Men det er godt vi har ytringsfrihet i Norge!!

Hva er egentlig Kystpartiet? Er det noe mer enn fargeklatten Steinar Bastesen som vandret rundt i Oslo med selskinnsvesten sin, eller den tidligere KrF-eren og rabagasten Roy Waage på Skjervøy?

Ideologisk vil de være et verdikonsertvativt sentrumsparti med et sterkt fokus på opprettholdelse av distriktene. Det er kort sagt deres ideologiske verktøy. Med en så tynn ideologi er de frie til å mene det meste, og det gjør de også!
Statlige kontorer og institusjoner bør flyttes til distriktene, det mener de vil skape arbeidsplasser i distriktene samtidig som driftsutgifter og investeringer i pressområdene reduseres. Dermed mener Kystpartiet at Staten vil oppnå større avkastning på offentlig innskutt kapital. De er altså ikke så voldsomt begeistret for byer!

Kystpartiet er imot EU, EØS og Schengen-avtalen. Og de synes det er risikabelt at store deler av oljefondet er investert i dollar, siden USAs gjeld er voksende. De er livredde for at Oljefondet skal lide samme skjebne som Statens reservefond opprettet i 1904, og som var halvert i 1924. Noen som har hørt om det fondet?? Kan ikke huske vi lærte noe om det i økonomisk historie...

Litt fasinerende at de mener en vridning av transport fra vei til sjø vil føre til redusert behov for veibygging på Østlandet!!

Kystpartiet ønsker en sterk reduksjon i skatter og avgifter. Siden folk da får beholde mer av egen inntekt, vil Kystpartiet skjære ned på offentlige ytelser. Personlig har jeg hørt Roy Waage si det motsatte...

Andre godbiter:

• Sauen er et ”all right” dyr
• Innlandet må sikres en sikker og god veiforbindelse ut til kysten
• For Norge som selvstendig stat er det viktig at bevisstheten om Norge som kyststat og maritim nasjon styrkes i hele befolkningen, også i innlandet og i de urbane områdene på Østlandet
• Kystpartiet mener det er en nasjonal skam at mange veiprosjekter ender i fjellveggen, sjøen eller i skogen
• TV-dramatikk er en industri Norge har store muligheter til å delta i, og målet må bli å komme på samme nivå som dansk TV-dramatikk

Kystpartiet må virkelig sies å være et parti med hjerte for kysten. Men noe utover det har de ikke å skryte av. Ideologisk er det like tynt som FrP, og i praksis kan politikken bli så mangt. Partiets grunnlegger, hvalfanger Steinar Bastesen, er nærmest kastet ut av partiet. Da uttalte han som kjent at nå var Kystpartiet overtatt av ”læstadianere, samer og svindlere”...Likevel er det svært sannsynlig at Kystpartiet kaprer noen ordførerposisjoner i kystkommunene i Nord-Norge.

FrPs problem

For noen kan det muligens virke tåpelig at jeg fokuserer mer på negative sider ved andre partier, enn på KrFs politikk. Jeg kan love at det kommer, jeg skal skrive om KrFs ideologi også! Men først står FrP for tur!

FrPs problem er kort og godt følgende: de mangler et ideologisk fundament. Her er FrPs ideologiske grunnlag, klippet fra hovedprogrammet deres 2005-2009:

Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti.
Det bygger på Norges grunnlov, norsk og
vestlig tradisjon og kulturarv med basis i det
kristne livssyn.
Fremskrittspartiets hovedmål er sterk nedsettelse
av skatter, avgifter og offentlige
inngrep.

Hva sier dette? Vel, det kan si alt mulig. Og det er akkurat det FrP gjør. Et godt eksempel er diskusjonen rundt kjønnsnøytral ekteskapslov. FrP er i utgangspunktet mot regjeringens forslag om å likestille hetrofile og homofile ekteskap. Formannen i Fremskrittspartiets Ungdom gikk derimot ut og var postiv til en likestilling, han mente dette var mer et generasjonsspørsmål enn et ideologisk spørsmål. Det kan han faktisk si med rette fordi FrPs ideologi ikke gir noe klart svar på hva partiet bør mene. Hva legges i uttrykket kristne livssyn? Er det meningene til Den Norske Kirke, som stadig er i endring? Norges Grunnlov er også mulig å forandre, hva som er vestlig tradisjon og kulturarv er også et meget diffust begrep som det er vanskelig å bygge en helhetelig politikk på.

Når FrPs hovedmål er sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, har man allerede et brudd med deres ideologiske fundament på hele 2 setninger. Hvordan går det overens med basis i det kristne livssyn. Jeg klarer i alle fall ikke å se koblingen der.

En ideologi må være bygget på noe som er universelt og som står fast, ellers vil man ende opp med "å snu kappen etter vinden." Med et manglende ideologisk grunnlag er det lett å være populistisk. Man har ikke noe fundament som styrer arbeidet og de politiske prioriteringene, dermed er det fritt fram for å mene det som klør folket mest i ørene å høre.

Den sosialistiske drømmen

Det er ganske interessant å lese om de ulike partiene sin idelogi. Ideologien viser hva som styrer de ulike partienes prioriteringer. Valgløfter er ok, men sier ikke nok om et parti til at man kan vite om partiet er verdt å stemme på eller ikke. Derfor vil jeg oppfordre folk til å sette seg litt inn i ideologiene! Muligens kommer jeg til å skrive litt om ulike ideologier utover sommeren! Nå er jeg hos bestemor på Nesodden, så for tida er det modem som gjelder!

Mye kan sies som den sosialdemokratiske ideologien, og her kommer litt. Dette er et sitat fra Aps program 2005-2009: ”Alle mennesker er unike, uerstattelige og like mye verdt. Hver og en av oss skal ha mulighet for å virkeliggjøre vår drøm om et godt liv. Ikke noen få. Ikke flertallet, men alle”. Legg merke til at alle skal ha mulighet til å virkeliggjøre vår drøm om et godt liv. Det er ikke snakk om at alle skal ha mulighet til å virkeliggjøre sin drøm, men vår drøm. Og hva er den drømmen? Det er den sosialdemokratiske drømmen om et samfunn der alle skal være like. Dersom alle skal ha samme typer drømmer om et godt liv, må jo samfunnet bli preget av likhet. For en rendyrket sosialdemokrat er det ikke godtatt at en person drømmer om å tjene nok til livets opphold, mens en annen drømmer om å bli sjef for Oslo Børs. Folks drømmer og valg skal være innenfor de sosialdemokratiske rammene. Jeg siterer Jens Stoltenbergs utsagn mot kontantstøtten: ”Man kan ikke ikke belønne de som velger feil”.
Videre i ideologidelen står det en hel del om frihet. Det blir helt meningsløst å snakke om frihet når mennesket kun skal ha mulighet for å virkeliggjøre drømmer innenfor den sosialdemokratiske rammen. Dette er selvsagt satt på spissen, men jeg tror det kan være nyttig å se grunntankene i en rendyrket sosialdemokratisk ideologi.

Sosialisme og religionsfrihet

I Norges Grunnlov står det at alle innbyggerene i landet har fri religionsøvelse. Til tider kan det virke som om religionsfriheten ikke gjelder Den Norske Kirke (DnK). Mye av grunnen er at det er en statskirke der kongen, ved regjeringen, utnevner kirkens ledere. Ulike regjeringer har ulike saker på agendaen. Dagens regjering føyer seg inn i rekken av regjeringer som ønsker å fjerne kirkas grunnlag: Bibelen - Guds Ord. Ved å fjerne kirkas bånd til bibelens absolutte sannheter, kan sosialistene selv komme med sin "toleranse" og likhetstanker.

Det er et hån mot religionsfriheten når politikere offentlig får ut og kritiserer prester og andre geistelige sine avgjørelser. Her kan nevnes Ole Kristian Kvarme sin håndtering av et vedtatt regelverk ang. ansettelser av homofilt samboende prester, presten i Ås som stilte spørsmål ved samlivsformen til to av fadderene etc. Kirkeminister Giske gikk i begge tilfellene hardt ut og nærmest formante de geistlige å ta til fornuft. I praksis så tillater ikke Giske at prester bruker Bibelen som rettersnor for sin tjeneste, noe de forøvrig har lovt å gjøre i sitt ordinasjonsløfte. Det er horribelt og henger ikke på greip at en verdslig myndighet skal bestemme over kirka. I stat-kirke debatten sier Arbeiderpartiet at de kan gå med på et skille når "kirken er blitt demokratisk". Mener de at det er oppnådd når de som ikke er faste kirkegjengere har full makt? Skal en kirke være en kirke, må den styres av og for de kristne. Politikere skal ikke styre kirka, og kirka skal ikke styre politikere. Det må være et klart skille mellom det åndelige og borgerlige regiment. I politikken er man nødt til å inngå kompromisser, i teologien er det Bibelen som er sannheten og den eneste rettersnor. Å blande dette sammen blir galt begge veier: er man ikke villig til å inngå kompromisser i politikken blir det lett et totalitært styre, inngår man kompromisser i teologien settes Guds Ord ut av spill ved at deler av det ikke lenger taes på alvor.
Det beste for Norge er et snarlig skille mellom stat og kirke. Kirkas oppgave er ikke å være en åpen, inkluderende og sosialistisk folkekirke. Kirkas oppgave er å forkynne evangeliet om syndenes forlatelse.

Intro

En advarsel: Dette kommer ikke til å være en blogg der jeg forteller om alle store og små hendelser i livet. Derimot er målet at det skal komme kommentarer og sideblikk på aktuelle problemstillinger i samfunnet. Men av og til kan det være det dukker opp noe mer eller mindre useriøst også!