Tålmodighet

Jeg er ikke en spesielt tålmodig person. Av og til må man være tolmodig, da går det greit. Men det er sjelden jeg begir meg frivillig ut på et prosjekt som krever en stor grad av tålmodighet. Bakgrunnen for dette innlegget er noe så banalt som veving. I påska var mine foreldre og jeg på besøk hos ei eldre dame i bygda. I løpet av det besøket viste hun fram opptil flere duker som hun hadde vevd. Her snakker vi ikke filleryer, men fine linduker med tynne tråder og mye mønster. Det tar nok atskillig mer enn 100 timer per duk. Jeg blir imponert over sånt. Tenk å sitte på en vevstol i time etter time og se at duken kun har blitt 3 cm lenger. Det kunne ikke jeg klart. Ting skal skje kjapt nå. Dersom en nettside ikke kommer opp med en gang, blir vi forvirret og lurer på om det er noe i veien med tilkoblingen. For en verden vi lever i.

Jeg liker også at ting går fort. Sånn går det når man lever i et postmodernistisk samfunn. Man ender opp som et resultat av det. Jeg gleder meg ikke til jeg kanskje blir gammel og ikke kan klare å gjøre ulike aktiviteter kjapt. Men kanskje det da er tid for å veve duker med tynn tråd?

I etterklokskapens ånd

Denne påska brukes også til å lese bøker. På mamutsalget kjøpte jeg Vebjørn Selbekks bok ”Truet av islamister” – hans versjon av dagene som nå blir omtalt som karikaturstriden. Jeg synes det er særdeles interessant å lese om den saken i ettertid. For egendel fikk jeg ikke med meg så mye av striden i begynnelsen av 2006. Da var min tid og oppmerksomhet rettet mot livet på Fjellheim og mer eller mindre stormfulle reiser i Troms og Finnmark. Kanskje litt naivt sett i ettertid, men samtidig er jeg glad for å ha hatt et år uten alt for mye politikk.

En person som jeg får stadig økende respekt for er generalsekretær i Presseforbundet, Per Edgar Kokkvold. Han viste i karikaturstriden en evne, vilje og mot til å stå oppreist for ytringsfriheten som et bærende demokratisk element. Svært mange redaktører, som f.eks Stanghelle i Aftenposten, kritiserte Magazinet og Selbekk for trykkingen og kalte det for uklokt. Deres syn på ytringsfriheten lot seg begrense av frykt. Kokkvold skriver i forordet til nevnte bok om rettsaken der lederen for Hvit Valgallianse ble dømt i Høyesterett etter å ha skrevet i sitt partiprogram at de ønsker tvangssterilisering, tvangsabortering og tvangsutvisning av mennesker som ikke har mer enn tre ”norske” besteforeldre. Dette gikk norske redaktører ut og kalte et slag mot ytringsfriheten. Da Selbekk og hans familie opplevde drapstrusler etter trykking av karikaturtegningene, omtalte svært mange redaktører Selbekks trykking som en ”unødvendig provokasjon” og såring av muslimers følelser. Denne sammenligningen kan man dra et svært spennende resonnement ut av, noe Kokkvold også gjør. Det virker som om det er lettere med ytringsfrihet der budskapet går utover svake og forsvarsløse, enn når det ”går ut over” mennesker som truer med terror og drap.

Selbekks historie er velskrevet og det er lett å henge med i hendelsesforløpet. Han skriver reflektert og opphøyer ikke på noen måte sin egen innsats. En undring som jeg deler med Selbekk etter å ha lest boken er den kunnskapsmangelen norske myndigheter viste. Verken utenriksministeren, statsministeren eller kirke- og kulturministeren hadde sett oppslaget i Magazinet. Giske sa at det var unødvendig å provosere slik Selbekk hadde gjort, Støre og Stoltenberg sa at det var lov å bruke hodet. De sa også at Magazinet var den eneste norske avisen som hadde trykt karikaturene. Her er det to grove feil:
Karikaturtegningene var ikke selvstendig trykket, men det var en faksmile av siden i Jyllandsposten som Magazinet brukte som illustrasjon til en sak om norske karikaturtegnere som ikke torde å tegne Muhamed pga. oppstyret etter Jyllandspostens publisering.
Magazinet var verken den eneste eller første avisen i Norge som trykket tegningene.

Utenriksminister Støres gjentagende presisering av at Magazinet var eneste norske avis som hadde trykket tegningene ble gjentatt til og med på den arabiske kanalen Al Jazzera. Det han unnlot å presisere var at det kun var en fiksmile og ingen selvstendige karikaturer som var trykket. Stoltenberg presterte til og med å gi Selbekk deler av skylda for at norske ambassader i Midtøsten ble angrepet (intervju med VG). Nevner igjen som en parentes drapstruslene mot Selbekk.
Selbekk ble kritisert fra mange hold. Leder av islamsk råd i Norge ble ikke kritisert, til tross for at han nektet å ta avstand fra drapstruslene som Selbekk og familien fikk i hopetall.
En av mine tanker er ca følgende: Norske myndigheter er gode på fred gjennom dialog. Men er det religion og religiøse følelser inne i bildet, da er de nærmest helt blanke.

Etter omtrent side 200 begynner Selbekk på en analysedel han godt kunne spart seg for. Han blander sammen begreper så det suser og påstår også at så godt som alle land i verden som ikke har ytringsfrihet, er muslimske. For meg er det en latterlig påstad. Hva med Kina? Hva med alle de millionene kasteløse i India? Hva med måten de som snakker Kreml i mot blir behandlet i Russland? Å hoppe bukk over så elementære facts synes jeg er særdeles merkelig. Det jeg tror han derimot har rett i, er at den vestlige verden står ovenfor en gigantisk utfordring når det gjelder islamisme. Hvorfor gjør vi det? Mitt forslag er at vi er historieløse ovenfor den kristne arven som kulturen vår i stor grad baserer seg på. Jeg tror det er vanskelig å møte islamister med et sekulært livssyn. En sekulær person vil som regel ha fornektet religiøsitet, og kan vanskelig forstå religiøse holdninger og dragninger.

Er du litt interessert i politikk, og ellers interessert i spenningen mellom islamister og vestlige verdier, bør du lese boka. Den er egentlig nyttig for alle.

What were they thinking?

Litt overfladisk humor i hverdagen må til i ny og ne!
Denne filmsnutten hjalp meg til å holde humøret oppe gjennom to netter med oppgaveskriving før påskeferien! Takk til Johannes for at jeg oppdaget denne!!

Påskeferie

Nå har jeg vært noen dager hos bestemor (mormor) uten internett. Må innrømme at internett er en praktisk ting i hverdagen, men det går absolutt an å leve uten for noen dager =)

Slike besøk fører gjerne med seg noen mer eller interessante gjester som kommer innom for å hilse på. Mandag kveld kom ei venninne av min avdøde bestemor (farmor) på besøk til min gjenlevende bestemor! Det er en såpass spesiell person at jeg vil skrive et lite blogginnlegg om begivenheten. Enkelte mennesker fasinerer meg, og det er ofte de som lever mest ulikt meg. Vedkommende som var på besøk fyller 80 år til sommeren, er misjonærbarn født og delvis oppvokst på Madagaskar. Gift med en lege som jobbet så mye at de omtrent ikke kjente hverandre etter ti års ekteskap, tre barn og har vært skilt så lenge jeg har levd hvertfall. Hun er svært opptatt av antroposofiske ting (Steiner-skole-fan osv) og er nå medlem i noe som heter ”Kristensamfunnet” eller noe i den duren. Vet ikke helt hva det er, ettersom det ble bestemt på forhånd av mine foreldre at det ikke skulle være et tema i kveld. I tillegg var hun barnehagebestyrer til hun ble 70 og er aktiv Venstre-velger.

Som alltid er noen samtaletemaer mer interessant enn andre. Jeg klarer ikke helt å engasjere meg i hvordan noen mennesker i styret for U3A (Universitet for den tredje alder – fascinerende navn for øvrig) her på Nesodden holder mikrofonen feil. Selv om jeg skjønner at det er kjedelig for de gamle å ikke høre hva som blir sagt. Det som jeg lot meg feste ved samtalen i dag var noen utsagn om Arbeiderparti-velgere og KrF-velgere. Vår gjest sa nemlig at KrF er det eneste partiet i Norge som har kontakt med samfunnet og velgerne. Ettersom hun verken kan kalles direkte kristen eller KrF-er, synes jeg det er litt mer troverdig enn om f. eks min bestemor skulle ha sagt det. Gjesten begrunnet det med at snakker man med en KrF-er, så vet den hvem som er svak i samfunnet og som trenger ekstra hjelp og støtte. Arbeiderpartivelgere som hun møter, har liten anelse, interesse og engasjement. Og det må sies at vår gjest kjenner svært mange folk, bl.a. etter mange år i eldrerådet + selvfølgelig jobben som barnehagestyrer. Det jeg har beskrevet ovenfor hadde hun nevnt for Ap-veteran Reiulf Steen, og han hadde gitt henne et taus nikk.

Arbeiderpartiet kritiserte hun videre for å være et parti som har mistet sin identitet. Det virker som om Ap har blitt et slags middelklasseparti i identitetskrise. Forsøkene på skattepolitikk med motto ”ta fra de rike og gi til de fattige” fortoner som en latterlig parodi på en gammel ideologi. Man går høyt ut på banen og skal sørge for at Rimi-Hagen skal betale mer skatt, endog statsministeren bruker tid, energi og spalteplass på det. Samtidig har regjeringen gitt en gavepakke på 5 milliarder til rikingen Kjell Inge Røkke uten å foreta en grundig sjekk av følgene av den investeringen. Hvis det er regjeringens måte ”å ta fra de rike og gi til de fattige”, så skjønner ikke jeg meg på regjeringens politikk. Jeg velger å si om regjeringen følgende om skatt, fattigdom og rikinger: Jeg hører hva dere sier, men livet deres roper så mye høyere. Måtte alle velgere se det før valget i 2009. Programmet til Ap fortjener ikke mer enn maks 10 % oppslutning, og mange av de stemmer Ap av ”gammel vane”. Vi har et handlingsmønster å endre!

(For et tidligere innlegg med mer ideologisk kritikk av Ap, klikk her)

Tankerekke

Akkurat nå skal jeg skrive en oppgave i psykologi og ledelse, et obligatorisk fag på NHH. Det er ikke noe i veien med faget, men jeg er generelt sett svært dårlig til å konsentrere meg til å skrive en oppgave når presset ikke er maks. Maks press vil f.eks være et krav om 7 sider drøfting i løpet av 11 timer, natten inkludert. Evnen til å sitte oppe om natta har jeg arven fra faren min, av og til er det en grei egenskap, mens andre ganger er det bare plagsomt. Pappa fikk forresten hjerteinfarkt som 40-åring etter over 10 år med heftig jobbing til langt på natt. Det skal jeg klare å unngå! Men, det her er ikke poenget med innlegget. (Selv om det er den underliggende årsaken). Mitt anliggende akkurat nå er å skrive noen tanker om overflodssamfunnet vi lever i.

For noen minutter siden var jeg innom http://www.vg.no/. Toppsakene var som følger:
1. To nordmenn på pallen i Kollen - østerrikeren Gregor Schlierenzauer vant
2. Kokke-Tina blotten baken i dans
3. Går mot nok en cupbombe
4. Millionkrav fra Ulf Hammern mot Bjugn-advokat
5. Slik er Adidas-mobilen

Ettersom det er toppsaker, regner jeg med at disse sakene er VG-netts vurdering av hva nordmenn er mest opptatt av akkurat nå, og trenger å få vite. Etter mitt skjønn så er alle disse tre sakene temmelig grunne saker som jeg i den store sammenhengen ville gitt blaffen i. Greit nok med sport, det er underholdning og tidsfordriv. Men det er fortsatt ikke viktig. Hvertfall ikke når man sammenligner det med de utfordringene verden har. Men for all del, det er mye mindre plagsomt å lese om Kokke-Tina som blottet seg, enn om daglig undertrykkelser i f.eks Nord-Korea. Eller de mange menneskene rundt om i verden som går til grunne i alkoholkonsum. Eller for den saks skyld et stammefolk i Ny-Guinea som blir lurt av rike menn til å "skrive under" på papirer de ikke skjønner noe av, men som viser seg å være fraskrivelse av eiendomsrett. Hva med alle disse hendelsene?
Mange sier at det skjer så mye fælt i verden at man orker ikke høre på alt. Er det likegyldighet eller er det bare en menneskelig måte å distansere seg fra saker som virker uløselige? Lar vi visjoner og drømmer vike plassen for likegyldighet og avmaktsfølelse? Jeg har for egen del tenkt litt på i det siste hva jeg vil. Vil jeg følge i spor som virker enklest, eller vil jeg ta opp mitt kors og kjempe for en bedre verden? For mitt kjødelige jeg er det desidert lettest å traske etter som det faller seg her i livet. Gi litt penger til TV-aksjonen, Strømmestiftelsen og misjonen, men la det bli med det. Jeg vet med meg selv at jeg antagelig kommer til å ende opp akkurat sånn, selv om jeg ideelt sett ikke vil det. Overflodssamfunnet lokker og lokker, det er så behagelig å leve her. Når man synes det er stress å skrive en skoleoppgave, da har man det virkelig godt.

Til tross for at jeg synes det er behagelig å leve som jeg gjør, så irriterer det meg hvordan overfloden luller stadig flere inn i en behagelig tilværelse. Jeg skulle ønske at media kunne kuttet ut alt som er i kategorien "underholdning", og plassert en korrespondent i alle land der det lever mennesker for under 2 $ dagen. Hva hadde skjedd dersom VG, andre aviser, internett og TV var fulle av virkelighetsbeskrivelser fra hele verden? Da mener jeg så mettet med det, at Ola Nordmann ikke kan unngå å få det med seg daglig. En del hadde nok koblet helt ut. Forhåpentligvis hadde mange flere fått med seg at jammen har vi det godt her hjemme, og fått en trang til å hjelpe våre medmennesker. Da ville saker som millionunderskudd i Bydrift Bergen og utnevnelse av barneombud tapt terreng. Å løfte blikket vekk fra egen navle er medmenneskelighet. Likegyldighet dreper. Overflodssamfunnet kan bli til et nasjonalt selvmord dersom nordmenn ikke snart løfter blikket utover. KrF er det politiske partiet jeg kjenner som faktisk evner å gjøre det.

FrP vil helst lulle oss enda mer inn i den egoistiske sfæren vi nordmenn har blitt så glad i.
Høyre vil individuallisere samfunnet ytterligere. "Det er ikke så farlig om du ikke kjenner naboen din"
Senterpartiet bryr seg egentlig mest om at bøndene i Norge skal ha det ok, hvordan bønder andre plasser i verden har det, er ikke så viktig. Heia Bondelaget
Venstre vil at samfunnet skal være mest mulig liberalt og blottet for regler. Et samfunn uten retningslinjer vil neppe bry seg om å ta vare på sin neste.
Arbeiderpartiet vil egentlig ingen verdens ting, annet enn å fortsette som før.
SV vil faktisk noe for en bedre verden. Problemet er bare at løsningen til SV er at alle skal være like.
Rødt vil i enda grad enn SV sterkere ha en mer rettferdig verden, men de legger til grunn at alle skal være helt like.

Nå var jeg kanskje litt urettferdig mot partiene, men la gå. Poenget er at KrF er partiet for meg. KrF bryr seg like mye om ensomme Maja i Kjøllefjord, ufødte Petter, barnesoldaten Amman og den fattige bønder i Somalia. KrF er faktisk det eneste partiet i Norge som både i teori og praksis sier at alle disse er like mye verd.

Misjonsforening

Tro det eller ei, men nå skal jeg blogge litt om misjonsforeninger. Av en eller annen grunn så har en del misjonsblader en tendens til å lande i postkassa mi. Noe er jeg selv skyld i, resten står min far bak. Som f.eks Videre - organ for Det Norske Misjonsselskap i Trøndelag, som de så klingende beskriver seg selv. Det er et tolv siders blad, svart-hvitt i A4-format, altså ikke det mest innbydende å lese. Mitt triks for å likevel lese den type blader, er å lese mens jeg spiser. Etter noen sider med minneord og diverse, dukket det opp følgende overskrift: "Vi gratulerer foreningene som jubilerer". Nå begynner poenget i dette innlegget å nærme seg! Følg med, følg med!!

Jeg ble fasinert. I år er det 155 år siden Nedre Støren Misjonsforening ble startet. 145 år siden Eide og Skavdal misjonsforening hadde sitt første møte. Og Sørbygdens kvinneforening i Levanger fyller 140 år. Tenk litt over det. Her snakker vi om trofaste misjonskvinner og menn som har møttes rundt om i hjemmene både gjennom og på tvers av generasjoner. Det har blitt strikket, heklet, brodert, snekret og gitt penger både av overflod og av fattigdom. Alt i tro og håp om at evangeliet skal nå ut til de som ennå ikke har hørt. Denne gløden har blitt ført videre til neste generasjoner og slik har foreninger holdt det gående så lenge som de eksemplene over. Foreningene har antagelig for mange vært det vi i dag kaller for "cellegrupper". Mine tanker flakser videre til å tenke hva min generasjon gjør når vi samles i hjemmene. Vi har absolutt det åndelige fellesskapet, men hva med misjonsgløden? Strikke kan man nok gjøre, men å ha kollekt på hver samling? Lese misjonsstoff? Nei, det skjer nok i liten grad. Er den gamle typen misjonsforeninger i ferd med å dø ut med dagens besteforeldregenerasjon?

For noen år siden hadde NMS generalforsamling i Skien, da jeg var innom en tur ble misjonsforeningens framtid diskutert. De fleste (slik jeg husker, det her er 6 år siden) var veldig opptatt av å finne nye former å ha forening på. Tja, det kan sikkert være noe i det. Personlig synes jeg det er svært trivelig med den "gamle" formen som har vart gjennom generasjoner og ikke minst på tvers av generasjoner. Hvorfor kan man ikke samles mer på tvers av generasjoner? Ja til misjonsforeninger med aldersspenn på 90 år! Der mennesker samles skapes det relasjoner, og mennesker samlet i tro gir håp! Jeg håper at Nedre Støren misjonsforening om 45 år kan gratuleres med 200 års jubileum!

Fylkesårsmøte

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra fylkesårsmøtet til Hordaland KrF. Noen synes kanskje det høres voldsomt kjedelig ut, og det får nå så være. Jeg var for anledningen meddirigent, noe som gjorde at jeg satt helt fremst og skulle følge meg på alle som tegnet seg på talelisten + litt til. Men uansett, det var ikke poenget med dette innlegget. Poenget er at viktige avgjørelser som regel blir tatt i foraer som kanskje ikke bærer de mest fancy navnene. I dag ble det tatt en viktig avgjørelse i Hordaland KrF (noen synes kanskje ikke den er så viktig, men jeg og mange til vet at den er viktig). Etter forslag fra KrFUs fylkesleder Rahim og litt debatt, stemte fylkesårsmøtet for å gå i mot forslaget til fylkesstyret om at minst en av de fire første på stortingslista i 2009 skal være ungdom. Nå skal minst 1 av de 3 første plassene innehas av en ungdom (dvs under 33 år). All honnør til et sprekt og ungdommelig fylkesårmøte i Hordaland KrF. Det er virkelig en flott og mangfoldig gjeng!!