Ingen fare, Austnes!

Underskriftsguru og KrF-politkerer, Linda Austnes, uttaler i dagens Vårt Land: Når vernet av Lofoten er viktigere enn ekteskapsloven har de skutt over mål. Hun sikter da til at det skal være fri debatt om oljevirksomhet i nordområdene på helgens Landsmøte, men ikke om ekteskapsloven.

Jeg for min del hadde vært atskillig mer bekymret om det hadde vært fri debatt (A-debatt) under programbehandlingen om ekteskapsloven. Det hadde vært et tegn på at ekteskapsloven er noe det er uenighet om i KrF.

Siden et samlet KrF ønsker å endre den nye ekteskapsloven, er det ingen vits i å ha debatt om temaet på Landsmøtet. Takk og pris for det! Oljeboring i Nordområdene er det derimot uenighet om, dermed er det naturlig å ha en åpen debatt om det på Landsmøtet.


Ingen grunn til bekymring, Austnes, du er fortsatt med i et parti som ønsker å endre ekteskapsloven (og barneloven og adopsjonsloven og bioteknologiloven, ja det var faktisk fire lover som inngikk i pakken kalt "ekteskapsloven").

Oppdatering: Linda Austnes oppklarer sitt utsagn på KrF sine hjemmesider. Takk for oppklaringen, det gjorde godt å lese!

Forbudt kunnskap

I gårsdagens BT kunne vi lese om Mathias (35) som går rettens vei for å finne sin biologiske far ved hjelp av DNA-testing. Han sier blant annet følgende:

Å kjenne mitt opphav er av stor betydning, så vel emosjonelt som medisinsk. Jeg ønsker å vite om jeg er arvelig disponert for bestemte sykdommer.


I artikkelen henvises det til dommer i den europeiske menneskerettighetsdomstolen som har slått fast at staten plikter å tilrettelegge for at alle skal få kjennskap til sitt biologiske opphav. Til og med FNs barnekonvensjon nevnes i argumentasjonen for at barn skal ha rett til å kjenne sitt opphav.

Norsk Psykologiforening har uttalt at "psykologisk sett betyr det mye for alle barns identitet å vite hvem som er faren".


Under debatten om ekteskapsloven for et år siden ble slike argumenter avfeid som tull, tøys og homofobi av tilhengere av assistert befruktning av lesbiske. Faktisk så har Stortinget vedtatt en lov som fratar barn mulighet til å kjenne sin juridiske, sosiale og biologiske far. Det kan bli mange søksmål mot staten i framtiden.

Skikk og bruk

Et politisk parti i Norge skal i sommer innta en bygd i Telemark og ha en gedigen politisk happening. Et fantastisk konsept som jeg har skikkelig sansen for. Det skal arrangeres kurs om ulike politikkområdet og partimedlemmene skal skoleres grundig i partiets argumentasjon. Til stor glede for meg fant jeg følgende kurs: Skikk og bruk til hverdag og fest.
Her skal deltagerne lære:

• Skikk og bruk til daglig
• Regler for antrekk
• Bordskikk
• Mat og drikke
• I det offentlige rom

Ellers opplyses det om følgende i reklamen for kurset:

Å kunne de mest elementære spillereglene som gjelder for god oppførsel
blant mennesker er viktig for å kunne fungere godt i et samfunn. God dannelse
handler om å fungere godt i et fellesskap og få andre mennesker til å trives i
ditt selskap. Gode manerer skaper god kommunikasjon og tillitt.

Likhetsskolen

I sted dukket det plutselig opp et minne fra slutten av 10.klasse. Kjenner jeg blir så provosert at jeg bare ble nødt til å blogge om det!

Det er ikke til å legge skjul på at faget Kunst og Håndtverk ikke var mitt yndligsfag på skolen. Rettere sagt, tegning og maling kunne jeg ikke fordra. Gleden var stor da vi siste og karaktertellende semester på ungdomsskolen fikk velge vårt eget prosjekt som skulle være karaktergjeldende. Frykten for å få en karakter basert på mine håpløse tegneferdigheter var med ett borte! Ivrig bladde jeg gjennom x-antall nummer av bladet "Familien", som min mor abonnerer på fordi hun kjente ei som en gang i tiden var journalist der. Etter mye leting fant jeg et broderimønster jeg skulle følge for å lage tidenes prosjektoppgave i Kunst og Håndtverk. Etter mye strev, mange titalls timer med brodering med korssting og 14 farger, kunne jeg glad og fornøyd levere. Alt av materiale måtte vi kjøpe selv, den norske skolen vil gjerne ha prosjekt, men helst slippe å betale for det.

Nå nærmer jeg meg den irriterende biten. Andre folk på kullet mitt hadde satt sammen diverse skrot på et par timer og kalt det kunst. Mange av de fikk 5-ere. Greia var at den samme karakteren fikk jeg. Årsak: Jeg hadde ikke rammet inn broderiet. Hva i alle dager slags vås er det? Å ramme inn bildet kostet 500 kr (fikk det innrammet i julegave noen år senere). Er det meningen at elever indirekte skal kjøpe seg til gode karakterer i den norske skolen? Tydeligvis var det holdningen blant de to Kunst og Håndtverkslærerne på Skogn.

Som den prinsippielle personen jeg forsøker å være, sendte jeg skriftlig klage på standpunktkarakteren (til tross for at karakteren ikke betydde noe, viktig å være opptatt av prinsipper ;)). Det førte til en samtale mellom de to lærerne og meg. Jeg fikk ikke bedre karakter pga. den nevnte rammen som manglet OG fordi jeg "hadde så mange 6-ere fra før". Hva i alle dager er det for et argument? Kanskje det er den norske enhetsskolen i praksis? Ingen skal få for mange toppkarakterer i forhold til de andre elevene.



(ble nokså dårlig kvalitet på det bildet jeg prøvde å ta av kunstverket mitt fra min glanstid i håndarbeid!)

Klassekamerater

For første gang her på bloggen skal jeg komme med en bokanbefaling. Skaff deg boken "Klassekamerater" av forfatter anonym! Alle som har fulgt med i samfunnsdebatten i Norge de siste årene vil ha stor gjelde av boka. Den er proppet full med herlige detaljer, spennende forbindelser, forviklinger, løgn og sannhet. Forrige bok av Anonym, Kindereggeffekten, tok ikke helt av. Nå er imidlertid Anonym fullt på høyde med sin første røverroman, Kongepudler! De 6 første kapitlene kan du lese her.

Fengslet for meninger

På Cuba regner man med at det er i overkant av 200 politiske fanger. Over 200 mennesker sitter inne fordi de har sagt sin mening som samfunnet de lever i. En dagligdags rett for oss i Norge, men blodig alvor for en cubaner. Blir de dømt for å ha sagt sin mening? Nei, de dømmes som spioner eller leiesoldater for USA. Med andre ord, de dømmes på falske anklager og premisser.

Våre venner på Cuba, det kristendemokratiske partiet, sto i bresjen for en underskriftskampanje på begynnelsen av 2000-tallet. I følge konstitusjonen på Cuba er 10 000 underskriften tilstrekkelig for å kreve folkeavstemning. Våre venner samlet 11 000 underskrifter for folkeavstemning om ytringsfrihet og menneskerettigheter. Det falt ikke i smak hos Castro-regimet, som satte igang sin egen aksjon der angivelig 99% av befolkningen skrev under på at de ønsket at Cuba for alltid skulle være en sosialistisk stat.
Under dekke av USAs Irak-invasjon mars 2003, arresterte regimet 25 av de mest sentrale lederne i underskriftsaksjonen (Varela-prosjektet) og 50 andre menneskerettighetsforkjempere. På bildet under ser dere buttons med bilde av alle de fengslede fra Varela-prosjektet. Bildet er tatt hjemme hos vår venn, den står i stua som en påminnelse om de i fengsel.



Å sitte i fengsel på Cuba er heller ingen hyggelig opplevelse. Noen av konene deres fortalte at de innsatte får 1,5 liter vann hver tredje dag. Det vil si 0,5 liter vann per dag til å drikke og vaske seg i. Flere fra Varela-prosjektet har fått dommer på opptil 25 år for å ha samlet underskrifter. Absurd. Jeg er stolt over å være med i et parti som ønsker å hjelpe våre venner på Cuba som kjemper for ytringsfrihet, pressefrihet, organisasjonsfrihet, frie valg, løslatelse av politiske fanger og retten til å starte egen bedrift.

Utdøende land?

Siden sist blogginnlegg har jeg vært på Cuba sammen med en herlig gjeng fra mitt favorittparti! Inntrykkene er mange og jeg kjenner meg heldig som har fått være med på en tur til et land som er totalt annerledes fra Norge. Jeg tenkte jeg skulle dele det opp litt og spre inntrykk utover flere innlegg. I dag vil jeg skrive litt om befolkningsutviklingen. (ingen vits i å sovne, befolkningsutvikling er et kjedelig ord, men har et spennende innhold!).

Da Fidel Castro og hans kommunistiske Revolusjon tok makten på Cuba i 1959, var det en viktig sak å innføre fri abort med bakgrunn i det tynnslitte argumentet om kvinners valgfrihet. Nå har det gått 50 år med fri abort sammen med et kommunistisk regime på øya, og hva har skjedd? Det er skyhøye aborttall og en fødselsrate på 1,08. Det vil si at hver kvinne på Cuba i gjennomsnitt får 1,08 barn. For å opprettholde befolkningsnivået kreves det en fødselsrate på om lag 2,2 barn per kvinne.
Det er med andre ord en utdøende befolkning på SVs paradisøy.
Hva skyldes den ekstremt lave fødselsraten? Vi fikk tre forklaringer fra våre venner:

1. Cuba har i flere tiår vært en erklært ateistisk stat, kristne har blitt sendt i fengsel eller arbeidsleirer og har ikke fått være med på å prege samfunnet. Som følge av den rådende ateismen er landet i moralsk ruin samlivsmessig.

2. Staten eier alle husene. Det er ingen automatikk i at to unge som gifter seg får et eget husvære av staten. De må da eventuelt bo sammen med foreldrene. Mange ønsker da å ikke gifte seg før de har fått husvære, og ettersom det ikke er spesielt attraktivt å være alenemor på Cuba, velges abort.

3. Når ei kvinne er hos legen og får vite at hun er gravid, spør legen automatisk om hun vil beholde barnet eller ikke.

Et norsk regjeringsparti hyller dette landet. Skremmende.