Kaos

I dag hadde jeg planlagt å skrive et seriøst innlegg med refleksjoner etter å ha sett Kautokeino-opprøret, med en god del innslag av alkoholspørsmål midt oppi det hele og hvordan det er i Kautokeino idag. Det orker jeg ikke skrive nå. I morgen er det nemlig tid for avreise til Vestlandskonferansne til KrFU. Og av alle plasser i hele verden, så skal den være på Finnøy. Jeg trodde Finnøy var en nokså enkel plass å komme seg til, men det er det ikke. Akkurat nå kjenner jeg litt sinne over kollektivtrafikk i Rogaland. Skal man reise i Ryfylket må man stort sett med ferger, og da har det lett for å bli komplikasjoner (les: fare for mye venting). Men det er nå bare en ting. Likevel, nå er alt i boks! Har troen på at det blir en god konferanse med mange nye, unge og lovende KrFU-ere som sitter oppe langt utover kvelden for å diskutere politikk!

For de som lurte har jeg i dag hatt en foreleser i 2 x 45 min som snakket konstant som en utenriksreporter. Derimot er ikke temaet bomber i Kabul, men aksjeportefølger. "Dersom vi har dill og dall, og dill er tall, da...". Ja, det er gyldne tider på NHH!

Gå sakte

Forrige uke gjenoppdaget jeg noe som jeg rett og slett hadde glemt. Og det er Å GÅ SAKTE. Er det lenge siden du har prøvd det? Gå bortover en vei, eller over Torgallmenningen for den saks skyld, i sakte tempo og observere det som rører seg rundt? Det får meg enkelt og greit i godt humør. Da jeg gjenoppdaget det å gå sakte, så jeg f.eks en del særdeles morsomme hus. Kanskje ikke det mest spennende her i verden, men det var rett og slett deilig å kunne ta seg tid til å glede seg over små detaljer i steden for å skyndte seg forbi. Etter gjenoppdagelsen har det faktisk skjedd at jeg, ironisk nok, har stresset litt for å rekke en tidligere buss for å kunne gå sakte på vei dit jeg skulle. Og det var verdt det. Å gå sakte gir en god og avslappende følelse, og man rekker å tenke mens man går. Noe jeg kom til å tenke på var en fyr jeg snakket med mens jeg gikk på Fjellheim. Noen måneder tidligere hadde jeg og to andre vært på den plassen han bodde, vi skulle ha leir for ungene til de tre kristne familiene på dette stedet. Her snakker vi altså om en bygd i Finnmark med 34 km til nærmeste bensinstasjon, som i tillegg var ubetjent, svømmebasseng på 5x8 meter og med en butikk der de fortsatt selger kassetter. Jeg spurte hvordan det sto til med dem, og da svarte han følgende: Ja, vi lever et godt og rolig liv, vi høre jo om at mange andre stresser og har det travelt, men vi har det nå godt!


Oppfordring for helga blir altså: prøv å gå sakte, observer og gled deg over de små ting rundt deg. Vi bruker nok tid til å gå raskt.

Svi for klimaet?

I går var miljø- og utviklingsminister Erik Solheim intervjuet på Dagsrevyen i forbindelse med klimaforliket. Hans viktigste budskap var at folk flest i Norge ikke kommer til å merke disse tiltakene, verken når det gjelder pris eller praktiske endringer. Unntaket når det gjelder pris er de fem ørene i avgiftsøkoning på bensin og 10 øre på diesel. Siden jeg ikke har bil, er dette noe som ikke angår mitt budsjett. Og i det ligger noe av det jeg satt igjen med etter å ha hørt Solheim. Som enkeltmennesker trenger vi ikke gjøre noe for klimaet, staten skal fikse alt. Men hva om jeg vil gjøre noe? Nei, det er ikke nødvendig. Det er staten som må stå bak de største kuttene, derfor kan jeg fortsette som før. Kjør på, reis med fly fra Bergen til Førde for en billig penge etc. Men jeg vil tvinges økonomisk til å velge tog framfor fly når jeg reiser til Oslo, men staten vil ikke det, de tør gjerne ikke. Staten gjør oss innbyggere passive ved å fokusere på de STORE klimakuttene som DE må gjøre. Og helst skal kuttene skje i utlandet. 3 milliarder til regnskogen er et bra svar for regjeringen å gi, men det påvirker ikke oss som innbyggere. Rent taktisk er utfordringen for myndighetene å utnytte den positive holdningen i folket til en mer klimavennlig livsførsel. Da nytter det ikke med en miljøvernminister som står i Dagsrevyen og understreker at klimaforliket ikke får konsekvenser for det norske folk.

Bondevett

Da jeg var hjemme i jula snakket jeg med en av de mange velholdne bøndene på Skogn. Av ukjent grunn begynte han å snakke om Terra-saken der fire nordlandskommuner tapte en del millioner kroner. Etter litt hoderisting over hvor håpløst saken var, dro jeg den klassiske "ja, det skulle nok vært flere økonomer i de kommunene". Da humret han litt, og sa til meg at det hadde nok holdt med litt sunt bondevett. I ettertid har jeg dvelt litt ved det, og har kommet fram til at han i stor grad hadde rett. Min påstand er at Norge er i alt for liten grad preget av bondevett.


Hva er bondevett? Jeg vil si at det er evnen til å finne enkle løsninger som er både logiske, tar høyde for uforutsigbare hendelser og er minst framtidsrettede. Dette er hensyn som bønder i alle år har måtte legge til grunn for sine beslutninger: Det er logisk man må pløye jorda før man harver, sår og til sist tromler. En bonde må i sine beregninger også ta hensyn til at været kan ødelegge avlingen eller at treskemaskinen streiker midt i innhøstningstiden. Han må altså være snarrådig og evne å endre planer. For en bonde av den gode, gamle sorten vil det være et mål å overlate gården til neste generasjon i bedre stand enn hva gården var i da han selv overtok. Beslutninger som taes må dermed gjøres med en lang tidshorisont. Og ikke minst: beslutningene er jordnære.
Når jeg her skriver om sunt bondevett vil jeg også nevne evnen til å stille de enkle spørsmålene som ofte består av korte setninger innledet med "hvordan", "vil", "vil ikke", "hvorfor" etc. Som et eksempel vil jeg nevne en episode fra Stortinget rundt 1870. Stortingsdebatten dreide som om hvorvidt Norge skulle gå over fra sølvstandard til gullstandard eller ikke. Inntil da hadde norske penger en fast verdi i sølv, og kunne løses inn mot sølv. Staten måtte da ha tilstrekkelig med sølv, slik at folk stolte på at de faktisk hadde den sikkerheten med innløsing i sølv. Nå var altså saken den at man i Europa ville gå over til en gullstandard der de fleste lands valuta skulle ha en fast verdi i gull. Da reiste en bonde fra Toten seg og kom med følgende ressonement: Dersom alle skifter fra sølv til gull samtidig, vil det ikke bli knapphet på gull (og høyere pris) og overflod av sølv (og lavere pris)? I mitt hode er dette et herlig eksempel på bondevett. Og bonden fikk rett, med innføringen av gullstandarden kom "den lange depresjonen".


Det er noen år siden jeg innså at jus og sunn fornuft (bondevett) er to vidt forskjellige ting i mange sammenhenger. Nå for tida må jeg innrømme at politikk og sunn fornuft også er på vei fra hverandre. Analyser er bra, men det er ikke smart å analysere saker i hjel. Planer og vedtak er bra, men det er ikke bra om ikke kan endres om nye opplysninger/aspekt kommer til. Dessuten er det en skummel utvikling med resultatmåling HER og NÅ. De styrende ønsker selvsagt best resultater NÅ, og står i fare for å miste den lange horisonten av syne. Jeg tror det trengs mer bondevett inn i samfunnsdebatten. Det enkle og jordnære er ofte ganske smart!

Nyttårsfeiring

Nå har det kommet to innlegg med ganske kort tid imellom, og jeg har glemt å ønske alle et riktig godt nyttår! Godt nyttår folkens =) Jeg hadde en nydelig nyttårsfeirning på Fåvangsfjellet, der var vi 16 mer eller mindre Fjellheim-folk som var samlet på Barbøl sin hytte. Den var så stor at ingen behøvde å sove i stua, det er imponerende! Har lovt enkelte at jeg skulle legge ut noen bilder o.l fra turen, men gadd dessverre ikke å ta så mange bilder. Det skyldtes at linsa på kameraet mitt var litt rar. Etter råd fra en kamerakynding (John Torjus), har jeg nå pusset linsa og jeg slapp en mulig flau episode med å gå i butikken og si at kameraet var ødelagt!

Hytta vi koste oss på

John Torjus, Ingvild og Elisabeth svever på ulikt vis på vet mot snøen!

Må bare avslutte med dette bildet. Det nærmer seg midnatt på nyttårsaften, og som gode, gamle Fjellheimelever sitter Johannes og Hanne med Sangboken og Bibel! Og enkelte åpner munnen mer enn andre når de synger!!

Hvorfor KrF og ikke Høyre?

Høyre er et liberalistisk parti. Det er selvsagt ikke et fullkomment liberalistisk parti, men har med seg store deler av det liberalistiske tankegodset. Liberalismen setter enkeltindividet i fokus, og forutsetter at alle mennesker handler rasjonelt. Problemet med et slikt syn er at mennesker ikke handler rasjonelt i alle tilfeller. Vi påvirkes av sosiale sammenhenger, nettverk etc. Motstykket til liberalisme kan være sosialisme. Der fokuseres det på samfunnet som fellesskap, og individuelle forskjeller og behov blir lagt mindre vekt på. Både liberalismen og sosialismen er systembaserte måter å organisere samfunnet på. Jeg har ikke tro på at samfunnet kan organiseres utifra en systemideologi. En systemideologi tar ikke hensyn til verdiene i samfunnet i stor nok grad, og betrakter menneskene som forutsigbare vesener. Som kristendemokrat tror jeg at samfunnet bør bygges på verdier framfor systemer. Slik kan enkeltindivid og fellesskap ivaretas best mulig.
Når det gjelder den økonomiske politikken vil en liberalist ikke kjenne noen forpliktelse når det gjelder bærekraftig utvikling, så lenge det ikke har umiddelbare konsekvenser. I kristendemokratiet er forvalteransvaret sentralt, og ”business” må foregå i pakt med naturen og ikke i utarming. Framtidsrettet og bærekraftig næringspolitikk er noe en kristendemokrat aldri vil stille seg i veien for, og vil arbeide for det. Slik sett kan man si at parti som Høyre og KrF har et felles mål, men KrF vil alltid ha en større tanke for miljø og sosiale sammenhenger enn Høyre. Og det er noe som er et viktig aspekt for meg.

Enkeltsaker som også forhindrer meg i å være Høyre-velger:
Liberal alkoholpolitikk – raus utdeling av skjenkebevilgninger, vin i butikkene, ønske om forsøksordninger med døgnåpen skjenking etc. Som en parentes vil jeg her nevne at flere historikere nevner avholdsbevegelsen som en faktor for den økonomiske veksten i Norge: folk var mer edrue og kunne arbeide.
Liberale i abortspørsmål. Representantene er fristilte, men så godt som ingen stemte for KrFs forslag om å grunnlovsfeste retten til liv (er litt usikker på hva Inge Lønning stemte).
Liberale i ekteskapslov. Representantene er i utgangspunktet fristilt, men Høyre skriver i sitt program at ekteskap og partnerskap bør være likestilte, samt at ingen bør ekskluderes fra å vurderes som adoptivforeldre.
Miljø: Bortsett fra Sellafield har ikke Høyre vært spesielt aktive på miljøfronten før. Som et parti som ønsker langsomme endringer, har jeg vanskelig for å stole på at Høyre er villige til å ta upopulære og omfattende grep for å bidra til at klimaendringene kan stagnere.

Jensemann

Alf Prøysen var forut for sin tid da han skrev sin sang om Jensemann - for min del minner dette om statministeren Jens Stoltenberg. Full av store planer (f.eks månelanding), men ender opp med svært lite (f.eks utsatt rensing av gasskraftverk)

Og det var vesle Jensemann han strever dagen lang
Han snekrer på no spennende som snart skal bli presang
Nå er det bare kassebord, men gjett hva det skal bli?
Et sybor slik som mor vil ha med mange skuffer i.
Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’
Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Men bena er det verste, for når han har satt dem på
Så er de to for lange og de andre to for små
Han sager av, og sager av, til slutt så er det blitt
En kiste der hvor mor kan gjemme strikketøyet sitt.

En kiste er jo vel og bra, bevare dere vel
Da er det bare lokket som han ikke kan få tel
Og etter som han høvler, ser han klart at det vil bli
Et skrin der mor kan legge fra seg saks og broderi

Men så skal skrinet høvles fint og jevnes lite grann
Og den som jevner flittig det er vesle Jensemann
Og ettersom han jevner, er det opplagt at det blir
En eske der som mor kan gjemme brevark og papir

Nå skal han bare ta og høvle høyre siden her
Men etterpå så må han høvle venstre siden der
Og plutselig er esken blitt et lite fuglebrett
Som mor kan ha ved vindu’ sitt med havregryn og fett

Og så er gaven ferdig, selv om langemann er blå
Og tommeltott har plasterlapp, så fryder han seg nå
For gaven ligger pakket inn, og gjett hva mor skal få?
Ei spekefjøl som mor kan smøre skolematen på
Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’
Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Tekst: Alf Prøysen