Herlig humor!

KrF og KD

Her om dagen kom jeg over en kommentar på en blogg angående KrF. Der ble det påstått at KrF anser de kristendemokratiske partiene i Danmark og Sverige som idealpartier de ønsker å bli som, og at det i seg selv nærmest er god nok grunn til å ikke stemme KrF. For det første lurer jeg på om det er en utbredt oppfatning blant potensielle KrF-velgere? Dersom en slik oppfatning nærmest skremmer vekk enkelte velgere, vil jeg skrive litt om mine oppfatninger rundt dette.

Det er en kjennsgjerning at KrF og KrFU har et visst samarbeid med kristendemokrater i andre land. Men at man samarbeider på ulike plan betyr ikke at man er helt like og har identiske mål. KD i Danmark har jeg omtrent ingen kunnskap om, annet enn at de ikke kom inn i nasjonalforsamlingen ved forrige valg. Våre venner i Sverige vet vi at er representert i den borgelige regjeringen i landet. Men er KD i Sverige et ideal for KrF? Ideologisk sett er de ikke det. KrF har noen absolutter, den kanskje viktigste er retten til liv og abortmotstanden. Jeg har vært med i KrF og KrFU i 5 år nå, og har aldri møtt en eneste tillitsvalgt som sier ja til fosterdrap. KD i Sverige har derimot ikke menneskeverd og ja til livet som et absolutt. Her snakker vi om en stor og viktig forskjell som neppe kommer til å endre seg. I tillegg er det en vesentlig forskjell når det gjelder bekjennelsesparagraf, noe som stadig vernes om både i KrF og KrFU. Til alle kristne velgere som tror KrF er i ferd med å bli et liberalt svadaparti vil jeg si følgende: For det første tyder deres redsel på mangelfull informasjon om realitetene i KrF, og det bør KrF ta selvkritikk på, samtidig bør den enkelte sette seg bedre inn i hva KrF utretter i viktige verdisaker før slik kritikk kommer. For det andre bør dere engasjere dere! Det er alt for mange som inntar en "NLM-holdning": man klager og klager på at organisasjoner og systemer forlater sitt fundament, men klagingen fører ikke aktiv handling med seg. Er man misfornøyd med noe, så er det smarteste man kan gjøre å engasjere seg og være med på å skape en forandring.

Lyspunkt

Av og til blir man rett og slett oppglødd og i godt humør av å lese aviser. Til vanlig er jeg en mindre trofast leser av Dagens Næringsliv, men i dag har jeg lest avisen og blitt imponert!

Vi vet alle at i Bergen bor og jobber det mange dyktige mennesker. Blant de er høyskolelektorene Karl Weydahl og Knut Helland. De har vært framsynte i sin forskning og prosjektutvikling, og i begynnelsen av 2009 starter produksjon av deres forskningsresultat. Og hva er så det? Jo, dette er (forhåpentligvis) et drømmeeksempel både når det gjelder kombinasjon politikk, miljø og akademika. For et par år siden utropte store deler av verdens forståsegpåere bioetanol til den store miljøredningen på drivstoffsiden. Noen kritiske røster hevdet at den måten det ble lagt opp til produksjon av bioetanol ved hjelp av bl.a sukkerrør og mais, ville føre til økt press på landbruksareal og i neste omgang økte matvarepriser. Som vi vet så ser det ut til at kritikerne hadde rett. George W. Bush's miljøtur til Brasil for å samarbeide om bioetanol med sukker som råmateriale glinser ikke lenger av miljø, men kun av penger. Så tilbake til våre venner Weyland og Helland i Bergen. De har klart å fremstille biodrivstoff av avfall fra trevirke, ris- og maisproduksjon, halm og sagmugg. I følge DN er en fabrikk under bygging i Rådalen og bedriften er fulle av fremtidsplaner; Bygge etanolfabrikker over hele verden sant tjenester for å bygge fabrikkene.

Her ser det ut til at et forskermiljø ved Høgskolen i Bergen bidrar til å bringe verden framover gjennom sine prosjekter. Det blir spennende å følge utviklingen videre.

(DN hadde trøbbel med distribusjon av avisen på østlandet i dag, derfor er hele avisen tilgjengelig i pdf-format i dag. Artikkelen jeg har skrevet om står på s. 22)

Busser

Jeg vil med dette innlegget uttrykke en stor forventning til det innføres ekstragebyr til de som betaler billetten kontant på bussen. Sist helg tok jeg ved to anledninger 20-24 busser fra sentrum og sørover. Der har folk virkelig ikke lært seg å innrette seg praktisk i forbindelse med å ta buss. Om lag 30% hadde ulike former for kort, og gikk enkelt og smertefritt ombord bak i bussen. De siste 70% sto med hver sine store sedler og skapte en solid forsinkelse.

Til opplysning er folk på rutene retning nord gode kortbrukere.

Jeg er selvfølgelig glad for alle som tar bussen framfor å kjøre bil. Enda mer attraktivt blir det å ta buss når man slipper å vente 10 min i Olav Kyrresgt på at alle "søringene" skal få vekslet 200-lappene sine!

Observasjon

I dag hadde jeg egentlig tenkt å skrive om alkohol, avholdsfolk og fadderuke på NHH - godt inspirert av en artikkel i fredagens A-magasin. Inspirasjonen lot derimot vente på seg, så jeg tok en tur innom bloggen til Erlend, han har skrevet en treffende post om et av storpolitikkens mange paradokser i forbindelse med krigen mellom Russland og Georgia. Jeg skal ikke skrive om den konflikten, men derimot noen subjektive tanker og observasjoner om Russland.


Jeg har egentlig aldri hatt som mye til overs for Russland. Et av mine barndomsminner er en førsteside i Vårt Land der det sto om at Russland kunne komme til å gå til krig mot Norge. Andre minner er intervjuer på Dagsrevyen med den snøvlende eks-president Boris Jeltsin. Slikt vekket ikke akkurat tillit i et barnesinn. En annen direkte usaklig grunn til at jeg ikke likte russere som barn var at de tok et gull mer enn Norge under OL på Lillehammer. Det syntes jeg var direkte ufint av de. Dessuten virket de ikke spesielt lykkelige heller når de vant. Ellers syntes jeg at russiske varer; dukker, servise, duker osv, var heller glorete og stygge, og kunne ikke skjønne at folk jeg kjente kjøpte slikt av russiske selgere utenfor Samvirklaget i bygda. Denne blandingen av krigstrussel, full president, bedre enn Norge i idrett (noe som egentlig ikke er så rart ettersom Russland er et atskillig større land enn oss) og noe jeg som barn oppfattet som stygge produkt, har skapt en negativ holdning til landet. Mye av dette er usaklige grunner til å mislike noe, men det er dessverre slik de aller fleste menneskehjerner fungerer.


Så skal jeg komme med min observasjon etterhvert. Som bloggens lesere kanskje har fått med seg fra tidligere innlegg, så har jeg vært en tur bl.a i Nord-Troms i sommer. Mens jeg var der spilte Russland mot Spania i fotball-EM. Skulle jeg velge lag å holde med, ville jeg valgt Spania. Nesten uansett hvilket lag Russland ville spilt mot, ville jeg holdt med motstanderlaget. Så til min oppdagelse; mine venner i Nord-Troms, født rundt evakueringen i 1944, holdt med Russland. Jeg ble sittende som et spørsmålstegn helt til jeg fikk forklaringen: "Det var jo russerne som befridde oss, sånt glemmer vi ikke, derfor holder vi med Russland."
Historien stikker som regel dypest. Og politikk og idrett er ikke to separate verdener.

Gull på eteren

Jeg er i det nostalgiske hjørnet akkurat nå. Har akkurat hørt på et radioklipp fra oljekrisen i 1973. For de som ikke har tiltak i seg til å trykke på linken og høre det live, skal jeg nå gjengi det "top of top"!

I begynnelsen av desember kom også forbudet mot privat bilkjøring i helgene. Mange ville ha dispensasjoner fra forbudet. Pågangen var så stor at sentralbordet i Handelsdepartementet brøt sammen, og brant opp!

Kanskje bare meg, men jeg får litt artige bilder oppi hodet mitt av sentralbordet i Handelsdepartementet som brant opp pg.a bilglade nordmenn!

Paradoks nr. X

Det er mange ting som forundrer meg her i livet. Når jeg nå jobber i hjemmesykepleien, er eldreomsorg et område jeg tenker litt over. Og nå har jeg kommet fram til noe, sikkert ikke så dypt, men dog. Når eldreomsorg debatteres hører vi ofte mantraet (med variasjoner): "de som er gamle i dag er de som har jobbet og slitt for landet. Da burde staten i det minste gi de verdig tilbud på slutten av livet".

Mine tanker til dette er som følger:

1. Kan Staten gi omsorg? Her vil jeg trekke inn noe Erling Lae var innom på KrFUs Landsmøte, nemlig at et samfunn der Staten skal ansett folk til å yte all mulig slags omsorg, det blit et iskaldt samfunn.

2. Når pårørende klager over Statens dårlige innsats til "de som bygde landet", er mitt spørsmål tilbake til barn og barnebarn: Hva med alt det dine foreldre har gjort mot deg, skylder ikke du å bruke av din tid til å gi tilbake til dine foreldre når de trenger deg? Eller er det bare Staten som skal yte?

Det er nok politisk ukorrekt å stille slike spørsmål, men jeg gjør det gladelig. Som barn og barnebarn (og oldebarn) har vi et stort ansvar for å gi tilbake til vårt opphav. Min tid i hjemmesykepleien har vist meg at eldre sitter ensomme fordi barn og barnebarn omtrent aldri tar seg tid til å prioritere de. Når de samme pårørende klager over Statens mangelfulle innsats og "tilbakebetaling", er det noe som skurrer for meg.

Homolobby

Har lyst til å dele en historie fra virkeligheten med bloggens lesere.

De som kjenner meg litt, vet at jeg kjenner til en god del prester i statskirka. Den av prestene jeg kjenner best, mottok i våres en mail fra en kvinne. Hun skrev at hun var gravid i syvende måned, og vurderte å flytte til den lille byen Levanger i Nord-Trøndelag. I den forbindelse ville hun undersøke hvilket syn presten der hadde på homofile faddere ettersom hun ønsket et homofilt par som faddere til barnet sitt. Presten var sliten etter mange og lange arbeidsdager, og hadde ikke overskudd til full konfrontasjon med avsenderen av mailen. Dermed fikk hun et litt rundt svar av presten. Noen dager senere fikk presten på ny en mail fra denne kvinnen, der hun bl.a kalte han feig. Presten syntes det her ble litt ubehagelig, så han tok det opp i en samtale med prosten (hans overordnede). Da viste det seg at før jul hadde den samme kvinnen vært gravid i syvende måned, var på vei til å flytte til nabokommunen Verdal, og lurte på hvordan presten der stilte seg til homofile faddere.

Utspekulert løgner?

Dette var en sann historie om en såkalt homolobbyist.

Ferie

Jeg ferierer på et småbruk på Nesodden.
Etter å ha vært her nesten en uke har jeg nå fått litt tilgang på internett. Men det varer ikke så lenge.

Dagene tilbringes mye på stranda sammen med Aftenposten. Etter mitt skjønn foregår det tre interessante debatter der nå: norsk bistand, abort og fattigdom.

Vil du holde deg mer politisk oppdatert i sommervarmen, gå inn på bloggene til Sondre Olsen og Filip Rygg. Er du frustert over "agurknytt" i norske medier? Da kan du dele din frustrasjon sammen med Rahim.

Om en uke er jeg tilbake i Bergen, og klar for mer blogging!

Ha det godt i sommervarmen!

Bestemor kjører god stil, og velger "å kle varmen ute" som hun sier! Dette står i sterk kontrast til enkelte andre som i følge VG sier: «Det er deilig å sove naken når det er så varmt»

Fattig?

Advarsel: Dette innlegget er ikke ment som en ufarliggjøring og nedtoning av fattigdomsspørsmålet i Norge.

Et viktig spørsmål når det gjelder fattigdom er hvordan man definerer begrepet. Etter hva jeg har lest, har det vært vanlig å definere de som har mindre enn 50% av medianinntekten i landet som fattige. Med en slik definisjon kan 11% av befolkningen kalles fattige. Blant de 11% har halvparten PC (mot 76% i resten av befolkningen), omtrent alle har råd til å spise kjøtt og fisk annenhver dag og reise på mer enn en ukes ferie utenfor hjemmet.
Å ha det litt dårligere, og kunne unne seg mindre luksus, enn gjennomsnittet kan ikke kalles fattigdom. Noe helt annet er det om man ikke har råd til brød, melk og levelig husvære.

Er det en sjalusi som preger fattigdomsdebatten i Norge? Eller har vi en sosialistisk fattigdomsdebatt der målet er at alle skal ha det likt? Det siste virker det som om dagens regjering har tydelig på agendaen når de med stor iver forsøker å bekjempe rikdommen for å utjevne dagens inntekter.

Jeg tenker litt tilbake på det jeg hørte på en buss i Nord-Troms om at folk i dag ikke lenger er takknemmlig over det vi har. Takknemmlighet er byttet ut med krav. Man lever tilsynelatende et mindreverdig liv dersom man ikke har mulighet til å reise på Sydenferie eller spise på restaurant. En nordmann med såkalt medianinntekt har råd til det, men man er ikke nødvendigvis fattig om man ikke kan ta seg råd til slike luksusgoder. I det siste har jeg tenkt tilbake på en del av barnebøkene som Anne-Cath Vestly har skrevet. Hovedpersonene i hennes bøker er hva vi i dag vil kalle fattige. I en av de første bøkene i serien om Mormor og de åtte ungene kan vi lese om da en av de eldste ungene hadde fødselsdag. De hadde ikke råd til å ha like flotte bursdagsselskap som de andre ungene i klassen, det vakte selvsagt stor bekymring hos bursdagsbarnet som nærmest gruet seg til å feire bursdagen sin. Foreldrene tok da tak, gjorde om det store barnerommet til et skip, og slike ved enkle midler (og virkemidler) gjorde selskapet til tidenes mest minnerike for både bursdagsbarn og gjester. Kreatviteten vant over de små kår. Jeg håper virkelig at Anne-Cath. Vestly sine bøker fortsatt leses rundt om i de tusen hjem. For min del representerer de gode verdier å ta med seg videre - også i et fattigdomsperspektiv.

Når det gjelder fattigdom i dagens Norge, så er jeg mest bekymret for de vi aldri hører eller leser om som fattige. De som aldri kommer seg på sosialkontoret en gang.

Verneverdig

En liten refleksjon fra et par opplevelser på Det Norske Misjonsselskaps (NMS) generalforsamling her i Bergen:
1. "Jeg er glad for at jeg bor i Norge og ikke i India. Hadde jeg bodd der, ville jeg sittet i grøftekanten med en tiggerskål, men antagelig vært død nå." Kvinne som har vært uføretrygdet siden 1989.

2. Njell Lofthus, 75 år. Lenket til rullestolen etter at han for et par år siden datt ned fra et stilas under kirkebygging i Kamerun. Han har jobbet for NMS og Kirkens Nødhjelp i Afrika omtrent hele sitt voksne liv, og har totalt arbeidet i 32 afrikanske land. Truet på livet mange ganger, og også beskutt. Kirken som på en måte kostet han helsen, ble ferdig og Lofthus fikk reise ned til Kamerun i anledning innvielsen. I forbindelse med generalforsamlingen har han reist fra sitt hjem på Østlandet til Bergen.
Ingen av disse to menneskene har automatisk en framtid alle land. Ateistiske land som f.eks Russland og Kina vil ikke se en verdi i å opprettholde menneskeverdet til slike mennesker gjennom offentlig støtte. Muslimske land har jeg ikke god nok peiling på, men det aner meg at de ikke ville mottatt spesiell anerkjennelse. (Så får jeg heller bli korrigert om jeg tar feil!).
En nyttemaksimerende ideologi vil ikke ha plass til slike som er litt annerledes og har større behov enn majoritetsbefolkningen.
Danmark har en svært Høyreorientert regjering som man kanskje kan sammenligne med om Norge skulle hatt en FrP-regjering, evt. Høyre-FrP-regjering. Danske myndigheter har regnet ut de vil spare 2 mill i året per barn med down's syndrom som sorteres vekk og drepes før fødselen. Det kan du lese her på hjemmesiden til København Kommune. Hvor mye mer vil vel kunne spares ved å la vær med å gi verdig hjelp til rullestolbrukere og andre som trenger ekstra hjelp og støtte?

Et liv kan ikke regnes i kroner og øre. KrF er et kristendemokratisk parti med en ideologi som bygger på det kristne menneksesynet og kristne verdier. I følge det kristne menneskesynet er alle mennesker like mye verd - et ukrenkelig menneskeverd. Vi har ulike oppgaver, plikter, behov osv, men verdien er den samme. Derfor er jeg som KrF-er og kristendemokrat forpliktet til å kjempe for menneskeverdet. De som trenger ekstra hjelp og støtte skal få det. Det betyr ikke at vi trenger å gjøre det på den dyreste måten eller "sy puter under armene", men at hjelpen må bidra til at vedkommende skal kunne leve et liv som er verd å leve.

En mann jeg har stor respekt for sa tidligere i sommer omtrent følgende: "Hadde politikerne virkelig vært opptatt av de eldre i samfunnet, så ville de ikke drevet eldreomsorgen slik det gjøres i dag. De drar innom et par sykehjem i valgkampen for syns skyld, men er ikke videre opptatt av det ellers. Derfor trenger vi kristne politikere og politikere som står for kristne verdier. Det er en kristenplikt å ta vare på alle i samfunnet."

Partier som står for en nyttemaksimerende ideologi, er det krevende for KrF å samarbeide med i regjering. Likeså partier som står for en utpreget ateistisk eller sosialistisk ideologi. For tiden virker det som om KrF stort sett kjemper alene for menneskeverdet og dermed vesentlige kristne verdier i det norske samfunnet. Et stort og sterkt KrF vil føre til et varmere samfunn der alle er inkludert med rett til å leve.

På vift i nord

Dersom det skulle finnes noen spesielt interesserte der ute, så skal jeg nå skrive litt om mitt barndomsrike i Nord-Troms. For en ukes tid var jeg der nord, og det er lenge siden jeg har slappet så godt av som der.

Det går rundt regnet en buss i døgnet fra Tromsø til Alta, ettersom bussen omtrent alltid er full, er mulighetene store for å bli sittende ved siden av festlige folk som man kan prate med om likt og ulikt hele turen. Den ene veien kom jeg i skade for å overhøre en samtale mellom to damer som satt bak meg, og som ikke kjente hverandre fra før. Hun ene hørtes til tider ut som en ekte KrF-er. Snakket om alkoholproblemene i samfunnet og varme verdier som er på vei ut. Hun hadde også en lang utgreiing om hvordan forholdene var før i tiden sammenlignet med nå. Før tok bygda seg av foreldreløse og andre som var i ulike vanskeligheter. Nå er det staten som gjør det. Dette syntes hun var en dårlig utvikling. Hun mente arbeidslivet hadde fått en for stor betydning i menneskers liv, slik at man glemte de personlige relasjonene i nærmiljøet. Hun var også bekymret over hvor sårbare folk blir når arbeidsplassen nærmest er den viktigste sosiale arenaen til folk. Det kalde samfunnet vi har nå kan ikke fortsette, snart må noen ønske seg tilbake til det som var – en mindre stressende hverdag. Vedkommende uttrykte også sterk bekymring over statusjag og barns (og for så vidt alles) manglende takknemmelighet over det man har og får.
Vedkommende klarte også å si følgende i forbindelse med en liten bidiskusjon om klimaproblemene ifht at folk reiser mer: ”Hadde folk bare brukt hest og kjerre fortsatt, ville det fremdeles vært 35 kuldegrader i Finnmark om vinteren.”

Sagt med andre ord; bussturen var både underholdende og interessant! Etter godt over fire timer var det tid for å gå av bussen. I løpet av kvelden fant jeg forøvrig ut at "ping-pang" er tennis og at det er unødvendig at det er ping-pang på TV'n hele dagen.
På bildet over ser du et typisk hus fra midt barndomsrike. Denne typen finnes sikkert over hele landet, men neppe i så stor utstrekning som nordpå. Arkitekten bak disse husene burde vært styrtrik om han fikk penger for alle som brukte hans tegning! Huset på bildet er i orginal form. Reiser man litt rundt, vil man finne hus som er bygd på i de mest spennende, kreative og utrolige retninger og former. Nå har jeg lært at slike påbygg heter velstandsvorter. En fantastisk betegnelse! Under ser du et hus med en nokså integrert velstandsvorte. Ellers bruke jeg forholdsvis mye tid på å kjøre rundt og besøke folk. Fikk høre at jeg bare burde startet på sykepleien og "blitt ferdig med det". Fem års utdanning er ikke akkurat vanlig der oppe, og hvertfall ikke for jenter.
Møtte også en av Kystpartiets kjernevelgere. Hun stemte på Kystpartiene fordi "det bare er vås med de andre partiene". Nokså håpløst å starte en diskusjon der, så jeg skiftet tema!
En plass fikk høre at jeg snakket som en SV-er under en miljødiskusjon. Imponerende at SV fortsatt klarer å beholde stempelet som "miljø-parti" blant enkelte. Er første gang jeg har blitt betegnet som SV-er, så det var jo interessant!!

Lekte litt farlig sjåfør og tok bilder mens jeg kjørte. Ettersom det ikke er så mange mennesker som bor i kommunen (om lag 1350), er heller ikke trafikken den største overalt.

I huset bak trærne har jeg vokst opp. Midt mellom kommunehuset og gamlehjemmet.
Må innrømme at jeg hadde vært litt stressa om jeg skulle bodd med et steinras bak huset. Ble litt nervøs en gang jeg skulle overnatte der og oppdaget steinene!
Huset ligger i enden av denne veien. Kvænangstindene i bakgrunnen.
Norges minste bebodde hus? Nydelig utsikt er det hvertfall.
Dette er det alt for lite av i Nord-Troms nå. Området er i ferd med å gro igjen. Mange steder vokser det tett kratt fra fjæra og oppover fjellet. Det er så tett at det er håpløst å gå gjennom, og må rett og slett fjernes. I Bergen og andre byer/tettsteder så har vi den utfordringen at store områder legges under asfalt. I distrikts-Norge er utfordringen gjengroing. Skal vi ta vare på kulturlandskapet eller skal vi la det gro igjen? Hvilke konsekvenser får det f.eks for turistnæringen? Tipper at det ikke er så mange turister som kjører til Nord-Norge for å se på trær og kratt.

Et sukk

Jeg har gjort en ny oppdagelse i dag. Kanskje ikke av den mest spennende sorten, men jeg er oppgitt. Et har jeg skjønt, avisen DagenMagazinet skal jeg aldri abonnere på. For en tid tilbake begynte jeg med å øve meg i å "prioritere min frustrasjon". Det betyr f.eks at jeg aldri vil bry meg med å bruke penger på DagenMagazinet. Hva har fått meg så irritert nå? Joda, det hele startet med et leserinnlegg der en kar fra Sirdal er skremt over at KrF-politikerne i Odeltingsdebatten om ekteskapsloven ikke brukte ordene "så sier Herren". Han avslutter innlegget med "Folket har registert sviket - det ser vi av galluptala. Gråt, mitt elskede land!" Jeg skal for all del forsvare hans rett til å mene det, samtidig kunne jeg godt tenkt meg å ta en prat med han personlig og for det andre burde han skrevet under at han er i Kristent Samlingsparti. Innlegg med lignende innhold har også vært på trykk i det siste. Jeg lurer litt på hvilken kontakt med virkeligheten slike mennesker har. For meg virker det som om de misbruker Guds Ord om forfølgelse på en slik måte at de tolker det mest ytterligående som er mulig + ofte litt til, og møter de motstand og kritikk for det så blir det tatt som et tegn på at de har rett: Ja, vi som taler rett skal jo møte forfølgelse, det gjør vi ettersom de fleste synes vi er dumme.

Som kristen blir jeg flau over denne typer innlegg. Som KrF-politiker blir jeg skuffet over at noen mennesker blander religion og politikk sammen på en slik usunn måte, og forsøker å bryte ned det eneste Stortingspartiet som står for kristne verdier. En kar som har gått ut av Kristent Samlingsparti og startet et nytt og sikkert enda mer konservativt parti, skriver i et innlegg forrige uke: "Men å stemme på KrF eller et annet stortingsparti, er synd". Lurer på hva Jesus ville sagt til det.

Dersom noen fra den gjengen hadde lest det jeg skriver nå, ville de antagelig stemplet meg som en villfaren liberaler. Javel, hva så? Jeg forsøker hvertfall å kjempe på en seriøs måte for de kristne verdiene i samfunnet gjennom politikken. Misjonsvirksomhet hører menighetene til, ikke Stortinget.

Puh, livet er for kort til å irritere seg over folk lovpriser Kristent Samlingsparti og deres like. Derfor orker jeg ikke å lese avisen der de har klippekort på debattsidene, DagenMagazinet. Så får jeg helle gå glipp av de interessant artiklene som måtte være i avisen.

Kort og godt

Da jeg var nordpå nå, kom jeg over dette korte innlegget i Nordlys.

Sosialisme og humanisme
Fjern kristendomsundervisningen fra skolen. Man leser om skoleelever sørpå som går med kniv for å beskytte seg, man leser om mindreårige som robber gamle damer med rullator, man leser om elever som knuser rutene på skolen. Det hele må skyldes for mye kristendomsundervisning i skolen. Få bort siste rest av kristendommen og de 10 bud i skolen. Gi oss mer sosialisme og humanisme. K.N.


Lurer på om vedkommende noen gang har lest de 10 bud?