Gode støttespillere?

Hvor mange har fått med seg de tre punktene for Israel? I Trøndelag, som jeg befinner meg nå, er det nærmest et ikke-tema blant kristenfolket. Her er det Isaelsmisjonen som gjelder, og de har et mye mer pragmatisk syn på Midtøsten-konflikten, samtidig som hovedmålet for organisasjonen er å bringe evangeliet tilbake til Israel (return 2 sender). Dersom de som har redaksjon i Forum Kino hadde hatt den reelle definisjonsmakten på hva som er ekte Israelsvenner, ville nok ikke sympatisører av Isralesmisjonen blitt regnet med. Men de om det.
Tilbake til de tre punktene for Israel, som er det man må støtte for å kalle seg en Israelsvenn i følge gjengen i Forum Kino.

1. Nei til et jødefritt Judea og Samaria (oversatt: Ja til fortsatt bosetting og nybygging på Vestbredden)
2. Ja til sikkerhetsgjerdet
3. Flytting av ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem

For å være en akseptabel politiker må man altså støtte disse tre punktene. Jeg skulle gjerne støtte punktene, men jeg ser på det som respektløst ovenfor det Israelske demokratiet å komme med et fasitsvar som det forventes at de skal følge i sin politikk. Her er det et interessant paradoks: I debatten rundt Midtøsten-konflikten påpeker frontkjemperne for de tre punktene ofte at Israel er det eneste demokratiet i området. Og det faktumet støtter jeg, derfor stoler jeg på at det israelske demokratiet gjennom samfunnsdebatt og støtte til ønskede politikere selv finner de beste løsningene når det gjelder sikkerhetsgjerde og bosettinger på Vestbredden og andre saker som angår Israel. Og det lille jeg har fått med meg, bl.a gjennom et besøk i Israel, er at dette er temaer som det ikke er konsensius om i Israel. Israelske statsborgere diskuterer og er uenige i om det er riktig å ha israelske bosettinger på Vestbredden. Men "godkjente" norske Israelsvenner har en nærmest sosialistisk "vi vet best"-holdning til hva Israel må gjøre. På veien blir også den sekulære staten Israel og Guds utvalgte folk, jødefolket, blandes sammen i en åndelig røre.

Så noen ord om ambassade-flytting. Det er ikke et uttalt ønske fra Israelske myndigheter at ambassaden skal flyttes til Jerusalem. Såvidt jeg har fått med meg, så ønsker de rett og slett ikke en flytting ettersom det bl.a vil være krevende å garantere for sikkerheten. Dersom israelsk diplomati ønsket at ambassadene skulle flyttes, og Norge nektet, ville krav 3 hatt noe for seg. Og det ville hatt min umiddelbare støtte!

Å stille krav til norske politikere om å innta en bedreviter-holdning ovenfor det israelske demokratiet, kan i beste fall kalles respektløst. Jeg mener det er mer hensiktsmessig å stille følgende 3 krav til politikere i Israelspolitikken der man ikke blander seg inn med et ønske om å diktere hva Israel skal gjøre i ulike innenrikspolitiske spørsmål.
1. Forsvare og støtte Israels rett til eksistens
2. Kjempe mot antisemitisme (et eksempel her kan være å forhindre at norsk bistand til Hamas direkte eller indirekte går til produksjon av jødefiendlig barne-TV)
3. Arbeide for økt økonomisk samkvem mellom Norge og Israel.

Liv og død

Det kan se ut til at mitt politiske engasjement må utføres en del fra sofaen framover...Så da bør forhåpentligvis bloggingen ta seg opp etter en lang periode med korte og grunne innlegg.

De siste dagene har det kommet noen små drypp som jeg tolker til å være en ny debatt rundt aktiv dødshjelp. Menneskeverdet skal på nytt presses. Debatten om aktiv dødshjelp er forsåvidt ikke ny, men nå kan det bli alvor slik som i Nederland og Belgia der aktiv dødshjelp formelt ble lovlig på starten av 2000-tallet.

I dagens Vårt Land kan vi lese om lege og dødshjelpmotstander Peter F. Hjort. Han er nå kreftsyk, og har anmeldt en fagbok om aktiv dødshjelp for Den Norske Lægeforening. Etter å ha lest fagboken mener Hjort at omsorgen i livets siste fase er "tryggere og roligere i Nederland og Belgia enn i andre europeiske land". Her har vi altså å gjøre med en medisinsk fagbok som langt på vei legitimerer aktiv dødshjelp.

Hvordan vil det norske samfunnet og politiske parti forholde seg til aktiv dødshjelp?
Om det er to ting som påvirker den norske folkemeningen så er det hjerteskjærende historier om enkeltskjebner og argument som "forskning fra de landene dette er innført i, viser utelukkende positive resultater". I spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp vil de to overnevnte faktorene påvirke folket ytterligere. Vi ser allerede tendensen til en mer positiv holdning i befolkningen til spørsmålet. Utpøsing av "historier fra virkeligheten" om døende mennesker som sier de har mistet meningen med livet og kun ønsker å dø, vil berøre befolkningen slik at politikerne tvinges til å forholde seg til problematikken. Og hvordan vil stortingspartiene stille seg til aktiv dødshjelp?
Med sin individualistiske tankegang der enkeltindividets frihet går foran alt annet, er det stor sannsynlighet for at både Høyre og Fremskrittspartiet vil kunne støtte en legalisering av aktiv dødshjelp. På venstresiden er jeg nok litt mer usikker. Men frykter at også de vil kunne gå inn for aktiv dødshjelp. Ideologisk drevet av at et dødssykt menneske er kostbart for samfunnet og yter lite til fellesskapet. Den åpne argumentasjonen vil antagelig bygge på følelser etter møter med enkeltskjebner - akkurat slik den var i saken om kjønnsnøytral ekteskapslov.

Hva kommer KrF til å gjøre? Jeg er overbevist om at KrF kommer til å være det partiet som vil snakke prinsippielt om menneskeverdet og livets ukrenkelighet. Selv om "all forskning tilsier" at aktiv dødshjelp er bra, vil ikke det ha noen som helst betydning: Aktiv dødshjelp er og blir drap. For å lykkes med kommunikasjonen må holdninger i folket endres. Vi må som samfunn stille oss spørsmål som "hvorfor føler våre medmennesker i livets siste fase seg til overs?", "hvordan kan vi som samfunn skape menneskeverd for alle?". Leder i den utmerkede organisasjonen Menneskeverd, Liv-Kjersti Skjeggestad, sier: Dødshjelp-debatten minner oss om at vi ikke gjør en god nok jobb for mennesker som opplever livet som ulevelig. Hvilket samfunn har vi skapt oss når de døende vil drepes?

Forslag mottas med takk!

Mangler litt inspirasjon akkurat nå, aner ikke hvorfor. Innser at det er mange nok som skriver om finanskrisen, så derfor skal ikke jeg skrive mer om den annet enn at jeg har lyst til å reise til Island i nærmeste framtid og bo på fine hoteller for en billig penge!
Er åpen for forslag på tema jeg kan skrive om. F.eks "Hva mener Elisabeth om...?"

Om finanskrisen?

Hvor udgangspunktet er galest,blir tidt resultatet orginalest.
-Henrik Ibsen-

En SV-løsning

Nå ruller finanskrisen innover verden med stadig sterkere tyngde, avvisning av krisepakke på 700 mrd dollar i USA, største børsfall i Norge på 17 år, råtne storbanker og så videre, og så videre. Jeg venter bare på at SVs nestleder Audun Lysbakken igjen skal komme på banen med sitt forslag om å legge ned børsen. Her er det en enkel logikk å kommunisere til folk flest: ingen børs, ingen børskrise. Blir folket grepet, tar det nok ikke lang tid før det "liberalistiske" partiet FrP mener det samme.

Takk for meg! Det gjorde godt å få minnet folk på SVs nestleder sin løsning på alt som har med marked, privat initiativ osv. å gjøre!

Unyttig info for 90%

Til de maks 10% av bloggens lesere som er interessert i en slik sammenfatning og prognoser for styringsrenter. La oss sette i (toppskrift w) = i for USA og ha det gøy med å studere hva som skjer med de makroøkonomiske størrelsene her og der! For de som lurer: i er et symbol for rentenivå!
God helg!

De nære ting

Ditt sinn monne flyve
så vide omkring.
Det er som du glemmer
de nære ting.
Det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig et annet sted

Du syns dine dager er
er usle og grå.
Hva er det du søker?
Hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingenting vokse og intet gro.

Gå inn i din stue,
hvor liten den er,
så rommer den noe
ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar.
Finn vegen tilbake til det du har.

Den lykken du søker
bak blånende fjell,
kan hende du alltid
har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lære deg å elske de nære ting.

For første gang på et par uker har jeg en rolig kveld hjemme alene på sofaen. Deilig. Av og til trenger man litt rast, ro og ettertanke...

Ta deg en bolle eller to!

Debatten om Ole Christian Kvarme som forsøkte å stanse en vielse av et homofilt par hadde jeg egentlig tenkt å holde meg langt unna. Enkelte som leser dette synes helt sikkert at jeg burde gjøre det også. Jeg er blant de som ikke har politisk korrekte meninger i denne typen saker, og derfor mener mange at jeg og mine meningsfeller ikke burde ha rett til å uttale oss i det offentlige rom. Det er egentlig litt derfor jeg faktisk gidder å gjøre det. Ingen skal i Norge skal trues til taushet.


Nå har justisminister Storberget kastet seg inn i debatten og mener biskop Kvarme gir grobunn for hat og vold og mener at kirken må rydde opp mot denne kjærlighetsløse praksisen. Som privatperson har Storberget sin fulle rett til å mene dette. Når han kommer med slike uttalelser er han også en representant for regjeringen, og det er svært betenkelig at regjeringen (på nytt) setter en stor strek over alt som heter religionsfrihet og kirkelig selvstyre. Den norske Kirke (DnK) har Kirkemøtet som sitt øverste organ, og der er det vedtatt at homofile ikke skal vies i DnK. Når en biskop kritiseres og hudflettes for å følge et vedtak som er gjort av Kirkemøtet er det noe som skurrer. Skal ikke en biskop følge vedtak gjort av DnKs øverste demokratiske organ? Advokat og justisminister Storberget mener altså at Kvarme ikke skal følge gjeldende vedtak. Samtidig som regjeringen roper på demokrati i DnK, så neglisjeres de vedtak som er gjort.

Forøvrig er enhver kristen kirkes høyeste autoritet Bibelen. Som privatpersoner kan vi være uenig eller uenig i Bibelens innhold, men en biskops oppgave er å følge Skriftens retningslinjer. I samme slengen vil jeg oppfordre folk til å lese løftene som alle norske prester avlegger når de blir ordinert til prestetjeneste.

Storberget etterlyser også mer kjærlighet i DnK. Før han gjør det, så burde han lære seg den bibelske forståelsen av kjærlighet. Her handler ikke den store kjærligheten om kjærlighet mellom to mennesker. Den største kjærligheten handler om at Gud elsker oss mennesker, og døde for oss slik at vi kan bli frelst. Om du nå synes jeg har en forvridd virkelighetsforståelse, synes synd på meg som lar meg "lure" av slike eventyr osv, så værsågod. Det her handler faktisk om respekt og om religionsfrihet. Jeg skal ikke bruke bibelvers i politiske diskusjoner, og da forventer jeg at sosialistiske læresetninger og hovedmål heller ikke skal styre en kristen kirke.

Herlig humor!

KrF og KD

Her om dagen kom jeg over en kommentar på en blogg angående KrF. Der ble det påstått at KrF anser de kristendemokratiske partiene i Danmark og Sverige som idealpartier de ønsker å bli som, og at det i seg selv nærmest er god nok grunn til å ikke stemme KrF. For det første lurer jeg på om det er en utbredt oppfatning blant potensielle KrF-velgere? Dersom en slik oppfatning nærmest skremmer vekk enkelte velgere, vil jeg skrive litt om mine oppfatninger rundt dette.

Det er en kjennsgjerning at KrF og KrFU har et visst samarbeid med kristendemokrater i andre land. Men at man samarbeider på ulike plan betyr ikke at man er helt like og har identiske mål. KD i Danmark har jeg omtrent ingen kunnskap om, annet enn at de ikke kom inn i nasjonalforsamlingen ved forrige valg. Våre venner i Sverige vet vi at er representert i den borgelige regjeringen i landet. Men er KD i Sverige et ideal for KrF? Ideologisk sett er de ikke det. KrF har noen absolutter, den kanskje viktigste er retten til liv og abortmotstanden. Jeg har vært med i KrF og KrFU i 5 år nå, og har aldri møtt en eneste tillitsvalgt som sier ja til fosterdrap. KD i Sverige har derimot ikke menneskeverd og ja til livet som et absolutt. Her snakker vi om en stor og viktig forskjell som neppe kommer til å endre seg. I tillegg er det en vesentlig forskjell når det gjelder bekjennelsesparagraf, noe som stadig vernes om både i KrF og KrFU. Til alle kristne velgere som tror KrF er i ferd med å bli et liberalt svadaparti vil jeg si følgende: For det første tyder deres redsel på mangelfull informasjon om realitetene i KrF, og det bør KrF ta selvkritikk på, samtidig bør den enkelte sette seg bedre inn i hva KrF utretter i viktige verdisaker før slik kritikk kommer. For det andre bør dere engasjere dere! Det er alt for mange som inntar en "NLM-holdning": man klager og klager på at organisasjoner og systemer forlater sitt fundament, men klagingen fører ikke aktiv handling med seg. Er man misfornøyd med noe, så er det smarteste man kan gjøre å engasjere seg og være med på å skape en forandring.

Lyspunkt

Av og til blir man rett og slett oppglødd og i godt humør av å lese aviser. Til vanlig er jeg en mindre trofast leser av Dagens Næringsliv, men i dag har jeg lest avisen og blitt imponert!

Vi vet alle at i Bergen bor og jobber det mange dyktige mennesker. Blant de er høyskolelektorene Karl Weydahl og Knut Helland. De har vært framsynte i sin forskning og prosjektutvikling, og i begynnelsen av 2009 starter produksjon av deres forskningsresultat. Og hva er så det? Jo, dette er (forhåpentligvis) et drømmeeksempel både når det gjelder kombinasjon politikk, miljø og akademika. For et par år siden utropte store deler av verdens forståsegpåere bioetanol til den store miljøredningen på drivstoffsiden. Noen kritiske røster hevdet at den måten det ble lagt opp til produksjon av bioetanol ved hjelp av bl.a sukkerrør og mais, ville føre til økt press på landbruksareal og i neste omgang økte matvarepriser. Som vi vet så ser det ut til at kritikerne hadde rett. George W. Bush's miljøtur til Brasil for å samarbeide om bioetanol med sukker som råmateriale glinser ikke lenger av miljø, men kun av penger. Så tilbake til våre venner Weyland og Helland i Bergen. De har klart å fremstille biodrivstoff av avfall fra trevirke, ris- og maisproduksjon, halm og sagmugg. I følge DN er en fabrikk under bygging i Rådalen og bedriften er fulle av fremtidsplaner; Bygge etanolfabrikker over hele verden sant tjenester for å bygge fabrikkene.

Her ser det ut til at et forskermiljø ved Høgskolen i Bergen bidrar til å bringe verden framover gjennom sine prosjekter. Det blir spennende å følge utviklingen videre.

(DN hadde trøbbel med distribusjon av avisen på østlandet i dag, derfor er hele avisen tilgjengelig i pdf-format i dag. Artikkelen jeg har skrevet om står på s. 22)

Busser

Jeg vil med dette innlegget uttrykke en stor forventning til det innføres ekstragebyr til de som betaler billetten kontant på bussen. Sist helg tok jeg ved to anledninger 20-24 busser fra sentrum og sørover. Der har folk virkelig ikke lært seg å innrette seg praktisk i forbindelse med å ta buss. Om lag 30% hadde ulike former for kort, og gikk enkelt og smertefritt ombord bak i bussen. De siste 70% sto med hver sine store sedler og skapte en solid forsinkelse.

Til opplysning er folk på rutene retning nord gode kortbrukere.

Jeg er selvfølgelig glad for alle som tar bussen framfor å kjøre bil. Enda mer attraktivt blir det å ta buss når man slipper å vente 10 min i Olav Kyrresgt på at alle "søringene" skal få vekslet 200-lappene sine!

Observasjon

I dag hadde jeg egentlig tenkt å skrive om alkohol, avholdsfolk og fadderuke på NHH - godt inspirert av en artikkel i fredagens A-magasin. Inspirasjonen lot derimot vente på seg, så jeg tok en tur innom bloggen til Erlend, han har skrevet en treffende post om et av storpolitikkens mange paradokser i forbindelse med krigen mellom Russland og Georgia. Jeg skal ikke skrive om den konflikten, men derimot noen subjektive tanker og observasjoner om Russland.


Jeg har egentlig aldri hatt som mye til overs for Russland. Et av mine barndomsminner er en førsteside i Vårt Land der det sto om at Russland kunne komme til å gå til krig mot Norge. Andre minner er intervjuer på Dagsrevyen med den snøvlende eks-president Boris Jeltsin. Slikt vekket ikke akkurat tillit i et barnesinn. En annen direkte usaklig grunn til at jeg ikke likte russere som barn var at de tok et gull mer enn Norge under OL på Lillehammer. Det syntes jeg var direkte ufint av de. Dessuten virket de ikke spesielt lykkelige heller når de vant. Ellers syntes jeg at russiske varer; dukker, servise, duker osv, var heller glorete og stygge, og kunne ikke skjønne at folk jeg kjente kjøpte slikt av russiske selgere utenfor Samvirklaget i bygda. Denne blandingen av krigstrussel, full president, bedre enn Norge i idrett (noe som egentlig ikke er så rart ettersom Russland er et atskillig større land enn oss) og noe jeg som barn oppfattet som stygge produkt, har skapt en negativ holdning til landet. Mye av dette er usaklige grunner til å mislike noe, men det er dessverre slik de aller fleste menneskehjerner fungerer.


Så skal jeg komme med min observasjon etterhvert. Som bloggens lesere kanskje har fått med seg fra tidligere innlegg, så har jeg vært en tur bl.a i Nord-Troms i sommer. Mens jeg var der spilte Russland mot Spania i fotball-EM. Skulle jeg velge lag å holde med, ville jeg valgt Spania. Nesten uansett hvilket lag Russland ville spilt mot, ville jeg holdt med motstanderlaget. Så til min oppdagelse; mine venner i Nord-Troms, født rundt evakueringen i 1944, holdt med Russland. Jeg ble sittende som et spørsmålstegn helt til jeg fikk forklaringen: "Det var jo russerne som befridde oss, sånt glemmer vi ikke, derfor holder vi med Russland."
Historien stikker som regel dypest. Og politikk og idrett er ikke to separate verdener.

Gull på eteren

Jeg er i det nostalgiske hjørnet akkurat nå. Har akkurat hørt på et radioklipp fra oljekrisen i 1973. For de som ikke har tiltak i seg til å trykke på linken og høre det live, skal jeg nå gjengi det "top of top"!

I begynnelsen av desember kom også forbudet mot privat bilkjøring i helgene. Mange ville ha dispensasjoner fra forbudet. Pågangen var så stor at sentralbordet i Handelsdepartementet brøt sammen, og brant opp!

Kanskje bare meg, men jeg får litt artige bilder oppi hodet mitt av sentralbordet i Handelsdepartementet som brant opp pg.a bilglade nordmenn!