Superteamet!

Nå har jeg akkurat kommet hjem igjen etter et heftig nominasjonsmøte i Hordaland KrF. Det er innmari godt å være ferdig, og det er godt å kunne være fornøyd. Jeg er stolt over å få være med i Hordaland KrF, det består av vanvittig mange flotte mennesker som bruker av fritiden sin til å drive lokallagsarbeid og arbeid i kommunestyre (evt. heradsstyrer som det heter her i nynorskland). Det er en flott gjeng som virkelig inkluderer og bryr seg om oss unge skoleelever og studenter som er i fylket for en kortere eller lengre periode. Selv om man i dag har hatt tunge debatter og vært uenige om hvem som best vil representere Hordaland KrF på topp i Stortingsvalget, så reiste vi derfra som venner.

Etter min mening har nominasjonsmøtet i dag gjort et spensig valg, vært framsynte og sikret KrFs viktigste politiker etter Høybråten, Laila Dåvøy, førsteplassen med 25 år gamle Filip Rygg på 2.plass. Det skjedde mot nominasjonsnemdas innstilling, og etter lobbyvirksomhet med tydeligvis overbevisende argumenter. Det var utrolig inspirerende å sitte som en 22 år gammel student på møtet og høre folk 50+ snakke varmt for alternativet Laila og Filip og behovet for fornyelse slik at KrF kan nå nye høyder!
Topp tre på lista er forresten identisk med hva Hordaland KrFU spilte inn i 1.høringsrunde - vi hadde til og med rett på tredje plassen som gikk til Aslaug Hellesøy. Rett og slett en gledens dag! Neste gang noen spør meg om ungdom har reell innflytelse på avgjørende beslutninger, så skal jeg komme med dette eksempelet. Vår argumentasjon ble solgt ut til Bergen KrF ved leder som har gjort en fenomenal innsats for å få til dagens resultat!
Og som om det her ikke var nok, skoleprest på min gamle skole, Framnes, Arne Opsahl-Engen fikk 4.plassen! Han er en særdeles dyktig kommunikator, har en stor kontaktflate i fylket og er rett og slett en troverdig fyr som Hordaland KrF skal være glad å ha såpass langt oppe på lista!

For fire år siden var jeg også på Hordaland KrF sitt nominasjonsmøte på Frekhaug. Da reiste jeg også fornøyd hjem igjen. Nå er jeg storfornøyd, inspirert og beinklar for valgkamp. Vi har et superteam på topp her i Hordaland! Nå er det bare til å brette opp ermene og gjøre seg klar til en energifyllt valgkamp!

History

Jeg var ikke blant de som håpet Obama skulle bli USAs neste president, og det står jeg fortsatt for. Samtidig kan man ikke unngå å bli imponert hvordan Obama får med seg folket på å løfte blikket opp og fram. Yes, we can!

Dersom du ikke har sett denne talen, så bør du gjøre det nå. Det er stor talekunst.
Sammenlignet med norsk politikk er det interessant å legge merke til hvor lite Obama vektlegger at det var Demokratene som vant. Han er opptatt av landet, framfor parti.
I Norge har vi en tidvis arrogant flertallsregjering som neglisjerer mindretallet. Obama sier i talen sin her at han hørt stemmene til de som valgt McCain, og han vil lytte til de og være også deres president. ("And to those Americans whose support I have yet to earn - I may not have won your vote, but I hear your voices, I need your help, and I will be your President too")

God helg!

Tar du ansvar?

Det innlegget her har jeg tenkt på i noen dager nå, og nå er tiden inne for at det skal publiseres! For ikke så lenge siden leste jeg om et empirisk forsøk som tok sikte på å finne ut om det var forskjell på antall mennesker til stede og hvor mange som bryr seg dersom noen skulle trenge hjelp. Forsøket viste at dersom det satt mange mennesker i et rom, og et person hylte og falt om like utenfor, var sannsynligheten for at noen gikk ut og undersøkte hva som feilte vedkommende lavere desto flere som så/hørte det som skjedde. Dersom kun en eller to mennesker så hva som hendte, var sjansen betraktelig større for at noen ville yte hjelp.

Ettersom jeg er vokst opp på bygda, får jeg automatisk en assosiasjon til forskjeller mellom by og bygd i forhold til dugnad og annet frivillig arbeid. I en by er vi så mange at vi tenker at "det er jo alltids noen andre som kan gjøre den oppgaven". På bygda er det gjerne ikke så stort antall mennesker, og da tar folk lettere ansvar. Hjemmefra er jeg vant til at alle stiller opp når det er noe, ung som gammel. Da jeg kom til Bergen og begynte i en menighet, så jeg at ungdommen (som gjerne kom fra bygda) stilte opp, lagde mat og gjorde annet praktisk arbeid som måtte gjøres i menigheten. De godt voksne, som hadde bodd mer eller mindre hele livet sitt i byen, gjorde nær sagt ingenting.

Tilbake til forsøket som jeg startet med. Det positive er at effekten av at færre bryr seg desto flere som er til stede, er lett å forhindre - folkeopplysning om slike effekter er nok til at den reduseres.
Uten frivilligheten stopper Norge, og vi vil bli et iskaldt samfunn. Derfor er det uendelig vikig å være bevisst på å bry oss om våre medmennesker, uavhengig av hvor mange som måtte være til stede. Det samme prinsippet gjelder i kampen for klimaet og bekjempelsen av fattigdom - vi må ikke la oss passivisere av at "det er så mange andre som kan gjøre det". Poenget er at jeg har et ansvar. Du har et ansvar. Norge har et ansvar. Og det ansvaret har ikke verken våre medmennesker samfunnet eller verden som helhet råd til at vi fraskriver oss!

Ny blogger

Fylkesstyremedlem og leder i Bergen KrFU har nå tatt steget inn i bloggverdenen! Følg med på www.rebekkarossland.blogspot.com

Gode støttespillere?

Hvor mange har fått med seg de tre punktene for Israel? I Trøndelag, som jeg befinner meg nå, er det nærmest et ikke-tema blant kristenfolket. Her er det Isaelsmisjonen som gjelder, og de har et mye mer pragmatisk syn på Midtøsten-konflikten, samtidig som hovedmålet for organisasjonen er å bringe evangeliet tilbake til Israel (return 2 sender). Dersom de som har redaksjon i Forum Kino hadde hatt den reelle definisjonsmakten på hva som er ekte Israelsvenner, ville nok ikke sympatisører av Isralesmisjonen blitt regnet med. Men de om det.
Tilbake til de tre punktene for Israel, som er det man må støtte for å kalle seg en Israelsvenn i følge gjengen i Forum Kino.

1. Nei til et jødefritt Judea og Samaria (oversatt: Ja til fortsatt bosetting og nybygging på Vestbredden)
2. Ja til sikkerhetsgjerdet
3. Flytting av ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem

For å være en akseptabel politiker må man altså støtte disse tre punktene. Jeg skulle gjerne støtte punktene, men jeg ser på det som respektløst ovenfor det Israelske demokratiet å komme med et fasitsvar som det forventes at de skal følge i sin politikk. Her er det et interessant paradoks: I debatten rundt Midtøsten-konflikten påpeker frontkjemperne for de tre punktene ofte at Israel er det eneste demokratiet i området. Og det faktumet støtter jeg, derfor stoler jeg på at det israelske demokratiet gjennom samfunnsdebatt og støtte til ønskede politikere selv finner de beste løsningene når det gjelder sikkerhetsgjerde og bosettinger på Vestbredden og andre saker som angår Israel. Og det lille jeg har fått med meg, bl.a gjennom et besøk i Israel, er at dette er temaer som det ikke er konsensius om i Israel. Israelske statsborgere diskuterer og er uenige i om det er riktig å ha israelske bosettinger på Vestbredden. Men "godkjente" norske Israelsvenner har en nærmest sosialistisk "vi vet best"-holdning til hva Israel må gjøre. På veien blir også den sekulære staten Israel og Guds utvalgte folk, jødefolket, blandes sammen i en åndelig røre.

Så noen ord om ambassade-flytting. Det er ikke et uttalt ønske fra Israelske myndigheter at ambassaden skal flyttes til Jerusalem. Såvidt jeg har fått med meg, så ønsker de rett og slett ikke en flytting ettersom det bl.a vil være krevende å garantere for sikkerheten. Dersom israelsk diplomati ønsket at ambassadene skulle flyttes, og Norge nektet, ville krav 3 hatt noe for seg. Og det ville hatt min umiddelbare støtte!

Å stille krav til norske politikere om å innta en bedreviter-holdning ovenfor det israelske demokratiet, kan i beste fall kalles respektløst. Jeg mener det er mer hensiktsmessig å stille følgende 3 krav til politikere i Israelspolitikken der man ikke blander seg inn med et ønske om å diktere hva Israel skal gjøre i ulike innenrikspolitiske spørsmål.
1. Forsvare og støtte Israels rett til eksistens
2. Kjempe mot antisemitisme (et eksempel her kan være å forhindre at norsk bistand til Hamas direkte eller indirekte går til produksjon av jødefiendlig barne-TV)
3. Arbeide for økt økonomisk samkvem mellom Norge og Israel.

Liv og død

Det kan se ut til at mitt politiske engasjement må utføres en del fra sofaen framover...Så da bør forhåpentligvis bloggingen ta seg opp etter en lang periode med korte og grunne innlegg.

De siste dagene har det kommet noen små drypp som jeg tolker til å være en ny debatt rundt aktiv dødshjelp. Menneskeverdet skal på nytt presses. Debatten om aktiv dødshjelp er forsåvidt ikke ny, men nå kan det bli alvor slik som i Nederland og Belgia der aktiv dødshjelp formelt ble lovlig på starten av 2000-tallet.

I dagens Vårt Land kan vi lese om lege og dødshjelpmotstander Peter F. Hjort. Han er nå kreftsyk, og har anmeldt en fagbok om aktiv dødshjelp for Den Norske Lægeforening. Etter å ha lest fagboken mener Hjort at omsorgen i livets siste fase er "tryggere og roligere i Nederland og Belgia enn i andre europeiske land". Her har vi altså å gjøre med en medisinsk fagbok som langt på vei legitimerer aktiv dødshjelp.

Hvordan vil det norske samfunnet og politiske parti forholde seg til aktiv dødshjelp?
Om det er to ting som påvirker den norske folkemeningen så er det hjerteskjærende historier om enkeltskjebner og argument som "forskning fra de landene dette er innført i, viser utelukkende positive resultater". I spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp vil de to overnevnte faktorene påvirke folket ytterligere. Vi ser allerede tendensen til en mer positiv holdning i befolkningen til spørsmålet. Utpøsing av "historier fra virkeligheten" om døende mennesker som sier de har mistet meningen med livet og kun ønsker å dø, vil berøre befolkningen slik at politikerne tvinges til å forholde seg til problematikken. Og hvordan vil stortingspartiene stille seg til aktiv dødshjelp?
Med sin individualistiske tankegang der enkeltindividets frihet går foran alt annet, er det stor sannsynlighet for at både Høyre og Fremskrittspartiet vil kunne støtte en legalisering av aktiv dødshjelp. På venstresiden er jeg nok litt mer usikker. Men frykter at også de vil kunne gå inn for aktiv dødshjelp. Ideologisk drevet av at et dødssykt menneske er kostbart for samfunnet og yter lite til fellesskapet. Den åpne argumentasjonen vil antagelig bygge på følelser etter møter med enkeltskjebner - akkurat slik den var i saken om kjønnsnøytral ekteskapslov.

Hva kommer KrF til å gjøre? Jeg er overbevist om at KrF kommer til å være det partiet som vil snakke prinsippielt om menneskeverdet og livets ukrenkelighet. Selv om "all forskning tilsier" at aktiv dødshjelp er bra, vil ikke det ha noen som helst betydning: Aktiv dødshjelp er og blir drap. For å lykkes med kommunikasjonen må holdninger i folket endres. Vi må som samfunn stille oss spørsmål som "hvorfor føler våre medmennesker i livets siste fase seg til overs?", "hvordan kan vi som samfunn skape menneskeverd for alle?". Leder i den utmerkede organisasjonen Menneskeverd, Liv-Kjersti Skjeggestad, sier: Dødshjelp-debatten minner oss om at vi ikke gjør en god nok jobb for mennesker som opplever livet som ulevelig. Hvilket samfunn har vi skapt oss når de døende vil drepes?

Forslag mottas med takk!

Mangler litt inspirasjon akkurat nå, aner ikke hvorfor. Innser at det er mange nok som skriver om finanskrisen, så derfor skal ikke jeg skrive mer om den annet enn at jeg har lyst til å reise til Island i nærmeste framtid og bo på fine hoteller for en billig penge!
Er åpen for forslag på tema jeg kan skrive om. F.eks "Hva mener Elisabeth om...?"

Om finanskrisen?

Hvor udgangspunktet er galest,blir tidt resultatet orginalest.
-Henrik Ibsen-

En SV-løsning

Nå ruller finanskrisen innover verden med stadig sterkere tyngde, avvisning av krisepakke på 700 mrd dollar i USA, største børsfall i Norge på 17 år, råtne storbanker og så videre, og så videre. Jeg venter bare på at SVs nestleder Audun Lysbakken igjen skal komme på banen med sitt forslag om å legge ned børsen. Her er det en enkel logikk å kommunisere til folk flest: ingen børs, ingen børskrise. Blir folket grepet, tar det nok ikke lang tid før det "liberalistiske" partiet FrP mener det samme.

Takk for meg! Det gjorde godt å få minnet folk på SVs nestleder sin løsning på alt som har med marked, privat initiativ osv. å gjøre!

Unyttig info for 90%

Til de maks 10% av bloggens lesere som er interessert i en slik sammenfatning og prognoser for styringsrenter. La oss sette i (toppskrift w) = i for USA og ha det gøy med å studere hva som skjer med de makroøkonomiske størrelsene her og der! For de som lurer: i er et symbol for rentenivå!
God helg!

De nære ting

Ditt sinn monne flyve
så vide omkring.
Det er som du glemmer
de nære ting.
Det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig et annet sted

Du syns dine dager er
er usle og grå.
Hva er det du søker?
Hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingenting vokse og intet gro.

Gå inn i din stue,
hvor liten den er,
så rommer den noe
ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar.
Finn vegen tilbake til det du har.

Den lykken du søker
bak blånende fjell,
kan hende du alltid
har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lære deg å elske de nære ting.

For første gang på et par uker har jeg en rolig kveld hjemme alene på sofaen. Deilig. Av og til trenger man litt rast, ro og ettertanke...

Ta deg en bolle eller to!

Debatten om Ole Christian Kvarme som forsøkte å stanse en vielse av et homofilt par hadde jeg egentlig tenkt å holde meg langt unna. Enkelte som leser dette synes helt sikkert at jeg burde gjøre det også. Jeg er blant de som ikke har politisk korrekte meninger i denne typen saker, og derfor mener mange at jeg og mine meningsfeller ikke burde ha rett til å uttale oss i det offentlige rom. Det er egentlig litt derfor jeg faktisk gidder å gjøre det. Ingen skal i Norge skal trues til taushet.


Nå har justisminister Storberget kastet seg inn i debatten og mener biskop Kvarme gir grobunn for hat og vold og mener at kirken må rydde opp mot denne kjærlighetsløse praksisen. Som privatperson har Storberget sin fulle rett til å mene dette. Når han kommer med slike uttalelser er han også en representant for regjeringen, og det er svært betenkelig at regjeringen (på nytt) setter en stor strek over alt som heter religionsfrihet og kirkelig selvstyre. Den norske Kirke (DnK) har Kirkemøtet som sitt øverste organ, og der er det vedtatt at homofile ikke skal vies i DnK. Når en biskop kritiseres og hudflettes for å følge et vedtak som er gjort av Kirkemøtet er det noe som skurrer. Skal ikke en biskop følge vedtak gjort av DnKs øverste demokratiske organ? Advokat og justisminister Storberget mener altså at Kvarme ikke skal følge gjeldende vedtak. Samtidig som regjeringen roper på demokrati i DnK, så neglisjeres de vedtak som er gjort.

Forøvrig er enhver kristen kirkes høyeste autoritet Bibelen. Som privatpersoner kan vi være uenig eller uenig i Bibelens innhold, men en biskops oppgave er å følge Skriftens retningslinjer. I samme slengen vil jeg oppfordre folk til å lese løftene som alle norske prester avlegger når de blir ordinert til prestetjeneste.

Storberget etterlyser også mer kjærlighet i DnK. Før han gjør det, så burde han lære seg den bibelske forståelsen av kjærlighet. Her handler ikke den store kjærligheten om kjærlighet mellom to mennesker. Den største kjærligheten handler om at Gud elsker oss mennesker, og døde for oss slik at vi kan bli frelst. Om du nå synes jeg har en forvridd virkelighetsforståelse, synes synd på meg som lar meg "lure" av slike eventyr osv, så værsågod. Det her handler faktisk om respekt og om religionsfrihet. Jeg skal ikke bruke bibelvers i politiske diskusjoner, og da forventer jeg at sosialistiske læresetninger og hovedmål heller ikke skal styre en kristen kirke.

Herlig humor!

KrF og KD

Her om dagen kom jeg over en kommentar på en blogg angående KrF. Der ble det påstått at KrF anser de kristendemokratiske partiene i Danmark og Sverige som idealpartier de ønsker å bli som, og at det i seg selv nærmest er god nok grunn til å ikke stemme KrF. For det første lurer jeg på om det er en utbredt oppfatning blant potensielle KrF-velgere? Dersom en slik oppfatning nærmest skremmer vekk enkelte velgere, vil jeg skrive litt om mine oppfatninger rundt dette.

Det er en kjennsgjerning at KrF og KrFU har et visst samarbeid med kristendemokrater i andre land. Men at man samarbeider på ulike plan betyr ikke at man er helt like og har identiske mål. KD i Danmark har jeg omtrent ingen kunnskap om, annet enn at de ikke kom inn i nasjonalforsamlingen ved forrige valg. Våre venner i Sverige vet vi at er representert i den borgelige regjeringen i landet. Men er KD i Sverige et ideal for KrF? Ideologisk sett er de ikke det. KrF har noen absolutter, den kanskje viktigste er retten til liv og abortmotstanden. Jeg har vært med i KrF og KrFU i 5 år nå, og har aldri møtt en eneste tillitsvalgt som sier ja til fosterdrap. KD i Sverige har derimot ikke menneskeverd og ja til livet som et absolutt. Her snakker vi om en stor og viktig forskjell som neppe kommer til å endre seg. I tillegg er det en vesentlig forskjell når det gjelder bekjennelsesparagraf, noe som stadig vernes om både i KrF og KrFU. Til alle kristne velgere som tror KrF er i ferd med å bli et liberalt svadaparti vil jeg si følgende: For det første tyder deres redsel på mangelfull informasjon om realitetene i KrF, og det bør KrF ta selvkritikk på, samtidig bør den enkelte sette seg bedre inn i hva KrF utretter i viktige verdisaker før slik kritikk kommer. For det andre bør dere engasjere dere! Det er alt for mange som inntar en "NLM-holdning": man klager og klager på at organisasjoner og systemer forlater sitt fundament, men klagingen fører ikke aktiv handling med seg. Er man misfornøyd med noe, så er det smarteste man kan gjøre å engasjere seg og være med på å skape en forandring.