Ukraina

Beklager en aldri så liten pause her på bloggen. Skrivekløen har ikke vært helt på topp nå i jula. Har tatt meg skikkelig ferie, leser lite i avisene og ser ikke på TV heller. Rart det der at når man ikke har TV til vanlig, så glemmer man å se TV selv når muligheten er der!
For at det skulle bli en mening med det her innlegget, så tenkte jeg å gi et lite referat fra Ukraina-turen med KrFU siste helga før jul. Høydepunkter følger ca i kronologisk rekkefølge:

Da Ruth kom seg gjennom pass- og boardingpasskontrollen i Praha ved å vise pass + flytogbillett.

Voldsomt entusiastisk diktframføring i et mørklagt rom med "lysshow" i taket. Hva besto lysshowet i? Jo, det var avspillingmodus på Windows Media Player kjørt med prosjektor i taket!

En times kjøretur med alle oss fire fra Norge i baksetet. Det var trangt.

Spaghetti til frokost.

Stort eksponeringsbehov, særlig hos ei som forøvrig ble et kjært bildemotiv for en på turen (navn nevnes ikke!).

Festkveld med mye mat med mye stuffing i.

Diskodansing.

Da Ruth og jeg ble tvunget til å synge en norsk folkesang. Det ble et vers av "Eg heiter Anne Knudsdottir"

Var med andre ord en kjekk tur, der en del aktiviteter ble utført for første gang (f.eks syngingen)! Det er alltid kjekt å møte folk med annen kulturbakgrunn på deres hjemmebane. Vi fikk virkelig se at i Ukraina er Janteloven ignorert. En del av aktivitetene som deltagerne på ledertreningskurset måtte gjennom, hadde antagelig ikke fungert i KrFU. Et eksempel var da de meldte seg frivillig til å komme med en liten "valgkamptale" for seg selv. Deretter fikk alle i rommet tre papirstjerner og skulle fysisk levere en stjerne til de tre man syntes var flinkest. Lurer virkelig på hvordan det hadde fungert her hjemme...

Disharmoni

Jeg kjenner en sterk form for disharmoni når jeg ser på denne figuren. Måtte bla raskt videre i forelesningsnotatene. Kanskje er det et tegn på at hjernen er mett av organisasjonsteori. Er nok likegreit at eksamen er i morgen og dermed også juleferie! Hurra!

Loft eller drap?

Av og til ser man klart og tydelig hvordan historien gjentar seg, en sånn opplevelse hadde jeg i går. Jeg er med i styret for en vernet bedrift her i Bergen, og daglig leder siden oppstarten i 1986 fortalte om utviklingen i tilbudet for utviklingshemmede fra 70-tallet. I begynnelsen av sin arbeidstid hadde hun vært med på å finne bortgjemte utviklingshemmede, de var gjemt vekk av skam og for å ikke være til bry. Først mot slutten av 80-tallet ble det opprettet arbeidsbedrifter for utviklingshemmede, faktisk under "sengepost" i det offentlige budsjettet. Meningsfyllt arbeid til denne gruppen er med på å gi menneskeverd, og utviklingen med såkalte vekstbedrifter med tilrettelagte arbeidsplasser er både god og verdifull.

Så til at historien gjentar seg. Vi ser at gruppen utviklingshemmede har fått et bedre tilrettelagt tilbud i løpet av de siste 20-30 årene. I går måtte jeg likevel ovenfor styret påpeke den tilbakegangen vi ser i hvordan vi som samfunn verdsetter våre utviklingshemmede. Greit nok med de som lever, har passert 18 og får et tilbud gjennom vernede bedrifter. Men hva med alle de som aldri blir født? For meg er det lite troverdig når et og samme parti ønsker å bedre tilbudet for utviklingshemmede, samtidig som fosterdiagnostikk og mulighet for abort av barn med uønskede egenskaper skal tillates.

I dag gjemmes ikke utviklingshemmede bort i loft og kjeller, de drepes før de blir født. De som skjemmes over hvordan utviklingshemmede ble behandlet før i tiden, bør grøsse over hvordan vårt moderne, opplyste og humanistiske samfunn behandler de nå. I går var jeg ekstra stolt over å tilhøre og representere det partiet som tar menneskeverdet på alvor og går i mot drap på ufødt liv.

I disse tider...

I morgen er det eksamen i makroøkonomi.

Verden opplever en finanskrise.

Jeg er fasinert over at vi mennesker har klart å lage et system ingen av oss skjønner seg fullt ut på.

Sump?

"Ideologisk sump" er ikke et parlamentarisk uttrykk i følge presidenten i Odelstinget.

Jeg synes det er et festlig uttrykk som beskriver skattepolitikken til venstresiden i norsk politikk!

Heiki Holmås er uenig med presidenten, og kaller Høyres skattepolitikk for en ideologisk sump og Høyres representant Svein Flåtten for en lakei.

Odelstingsdebatter kan jammen være underholdende!

Knekt FrP!

Her vil jeg komme med en skikkelig godbit til bloggens lesere. Trykk i vei på linkene under til Bjarne sin blogg og kos dere =)

I sommer rykket Fremskrittspartiet en stor annonse i VG som så slik ut: Men stemmer det virkelig at 8 av 10 er enige med FrP? Min medstudent Bjarne har avslørt at det slett ikke stemmer. Som den gode stud.nhh han er, så har han konfrontert FrP med de åpenbare feilene i denne annonsen. Etter et halvt år har FrP klart å svare. Les svaret her.

Visdomsord fra gammel munn

I dag har jeg snakket med min bestemor på 88 år.
Hun sa bl.a følgende:

"Det er mange kloker hoder i Arbeiderpartiet, det er bare det at de er så skakk-kjørte!"

Godt sagt, bestemor!

Krigssabotør

Den uka her har jeg vært på et foredrag med Gunnar "Kjakan" Sønsteby, en av de mest fremtredende motstandsmenn og sabotører under 2.verdenskrig. Et fullstatt auditorium 1 på jussen lyttet interessert og entusiastisk til denne mannen som nå har passert 90 år. Som det alltid er på slike foredrag, var det åpent for spørsmål fra salen. Et av spørsmålene gikk på om han hadde problemer med likvideringer under krigen. Som svar fikk vi høre Sønsteby fortelle om episoder der han hadde drept tyskere, uten et snev av samvittighetskvaler. "Hadde ikke han dødd, ville ikke jeg vært her i dag - og synes dere ikke det er hyggelig at jeg er her?", sa han, til lettere humring i salen. Når jeg hører slikt får jeg en merkelig følelse. Det er greit å høre om vellykkede sabortasjeaksjoner der ingen mistet livet, men å utilslørt få fortalt historier om drap er ikke like enkelt å svelge. Men Sønsteby og jeg hhv. var og er unge i to helt ulike virkeligheter. Jeg har vokst opp med Norge som en fredsbyggende nasjon, han vokste opp etter første verdenskrig og hadde sin modningstid samtidig som Hitler bygde opp Tyskland. Han var vel forberedt på krigen, og var klar til å kjempe for demokratiet.
Det slår meg hvor enkel og naiv jeg er. Daglig ser man katastrofebilder og hører om drap i alle verdens hjørner. Men det gjør ikke skikkelig inntrykk før man hører fortellinger live eller opplever slikt i nærmiljøet. Jeg trenger hvertfall å øve opp min bevissthet når det gjelder krig som rammer mennsker i andre deler av verden også gjelder meg ettersom vi tilhører den samme menneskehet.

Det andre jeg vil trekke fram fra foredraget til Sønsteby er det faktum at omtrent alle i de motstandsgruppene som han var delaktige i var under 28 år. Nå kan man kanskje si at de under 28 år i størst grad er i tjenestedyktig alder. Men ikke kom og fortell meg at ikke en 40-åring fysisk er i stand til å drive motstandsarbeid. Hvor var de over 28 år under krigen? Hadde de i større grad resignert? Sønsteby, en nokså spinkel, middelshøy og litt lavmælt mann, han var arkitekten bak viktige sabortasjeaksjoner som hemmet fienden og mest sannsynlig reddet norske liv. Alle kan bidra. Og alle må bidra i samfunnet og for demokratiet. Både i krigs- og fredstid.

Superteamet!

Nå har jeg akkurat kommet hjem igjen etter et heftig nominasjonsmøte i Hordaland KrF. Det er innmari godt å være ferdig, og det er godt å kunne være fornøyd. Jeg er stolt over å få være med i Hordaland KrF, det består av vanvittig mange flotte mennesker som bruker av fritiden sin til å drive lokallagsarbeid og arbeid i kommunestyre (evt. heradsstyrer som det heter her i nynorskland). Det er en flott gjeng som virkelig inkluderer og bryr seg om oss unge skoleelever og studenter som er i fylket for en kortere eller lengre periode. Selv om man i dag har hatt tunge debatter og vært uenige om hvem som best vil representere Hordaland KrF på topp i Stortingsvalget, så reiste vi derfra som venner.

Etter min mening har nominasjonsmøtet i dag gjort et spensig valg, vært framsynte og sikret KrFs viktigste politiker etter Høybråten, Laila Dåvøy, førsteplassen med 25 år gamle Filip Rygg på 2.plass. Det skjedde mot nominasjonsnemdas innstilling, og etter lobbyvirksomhet med tydeligvis overbevisende argumenter. Det var utrolig inspirerende å sitte som en 22 år gammel student på møtet og høre folk 50+ snakke varmt for alternativet Laila og Filip og behovet for fornyelse slik at KrF kan nå nye høyder!
Topp tre på lista er forresten identisk med hva Hordaland KrFU spilte inn i 1.høringsrunde - vi hadde til og med rett på tredje plassen som gikk til Aslaug Hellesøy. Rett og slett en gledens dag! Neste gang noen spør meg om ungdom har reell innflytelse på avgjørende beslutninger, så skal jeg komme med dette eksempelet. Vår argumentasjon ble solgt ut til Bergen KrF ved leder som har gjort en fenomenal innsats for å få til dagens resultat!
Og som om det her ikke var nok, skoleprest på min gamle skole, Framnes, Arne Opsahl-Engen fikk 4.plassen! Han er en særdeles dyktig kommunikator, har en stor kontaktflate i fylket og er rett og slett en troverdig fyr som Hordaland KrF skal være glad å ha såpass langt oppe på lista!

For fire år siden var jeg også på Hordaland KrF sitt nominasjonsmøte på Frekhaug. Da reiste jeg også fornøyd hjem igjen. Nå er jeg storfornøyd, inspirert og beinklar for valgkamp. Vi har et superteam på topp her i Hordaland! Nå er det bare til å brette opp ermene og gjøre seg klar til en energifyllt valgkamp!

History

Jeg var ikke blant de som håpet Obama skulle bli USAs neste president, og det står jeg fortsatt for. Samtidig kan man ikke unngå å bli imponert hvordan Obama får med seg folket på å løfte blikket opp og fram. Yes, we can!

Dersom du ikke har sett denne talen, så bør du gjøre det nå. Det er stor talekunst.
Sammenlignet med norsk politikk er det interessant å legge merke til hvor lite Obama vektlegger at det var Demokratene som vant. Han er opptatt av landet, framfor parti.
I Norge har vi en tidvis arrogant flertallsregjering som neglisjerer mindretallet. Obama sier i talen sin her at han hørt stemmene til de som valgt McCain, og han vil lytte til de og være også deres president. ("And to those Americans whose support I have yet to earn - I may not have won your vote, but I hear your voices, I need your help, and I will be your President too")

God helg!

Tar du ansvar?

Det innlegget her har jeg tenkt på i noen dager nå, og nå er tiden inne for at det skal publiseres! For ikke så lenge siden leste jeg om et empirisk forsøk som tok sikte på å finne ut om det var forskjell på antall mennesker til stede og hvor mange som bryr seg dersom noen skulle trenge hjelp. Forsøket viste at dersom det satt mange mennesker i et rom, og et person hylte og falt om like utenfor, var sannsynligheten for at noen gikk ut og undersøkte hva som feilte vedkommende lavere desto flere som så/hørte det som skjedde. Dersom kun en eller to mennesker så hva som hendte, var sjansen betraktelig større for at noen ville yte hjelp.

Ettersom jeg er vokst opp på bygda, får jeg automatisk en assosiasjon til forskjeller mellom by og bygd i forhold til dugnad og annet frivillig arbeid. I en by er vi så mange at vi tenker at "det er jo alltids noen andre som kan gjøre den oppgaven". På bygda er det gjerne ikke så stort antall mennesker, og da tar folk lettere ansvar. Hjemmefra er jeg vant til at alle stiller opp når det er noe, ung som gammel. Da jeg kom til Bergen og begynte i en menighet, så jeg at ungdommen (som gjerne kom fra bygda) stilte opp, lagde mat og gjorde annet praktisk arbeid som måtte gjøres i menigheten. De godt voksne, som hadde bodd mer eller mindre hele livet sitt i byen, gjorde nær sagt ingenting.

Tilbake til forsøket som jeg startet med. Det positive er at effekten av at færre bryr seg desto flere som er til stede, er lett å forhindre - folkeopplysning om slike effekter er nok til at den reduseres.
Uten frivilligheten stopper Norge, og vi vil bli et iskaldt samfunn. Derfor er det uendelig vikig å være bevisst på å bry oss om våre medmennesker, uavhengig av hvor mange som måtte være til stede. Det samme prinsippet gjelder i kampen for klimaet og bekjempelsen av fattigdom - vi må ikke la oss passivisere av at "det er så mange andre som kan gjøre det". Poenget er at jeg har et ansvar. Du har et ansvar. Norge har et ansvar. Og det ansvaret har ikke verken våre medmennesker samfunnet eller verden som helhet råd til at vi fraskriver oss!

Ny blogger

Fylkesstyremedlem og leder i Bergen KrFU har nå tatt steget inn i bloggverdenen! Følg med på www.rebekkarossland.blogspot.com

Gode støttespillere?

Hvor mange har fått med seg de tre punktene for Israel? I Trøndelag, som jeg befinner meg nå, er det nærmest et ikke-tema blant kristenfolket. Her er det Isaelsmisjonen som gjelder, og de har et mye mer pragmatisk syn på Midtøsten-konflikten, samtidig som hovedmålet for organisasjonen er å bringe evangeliet tilbake til Israel (return 2 sender). Dersom de som har redaksjon i Forum Kino hadde hatt den reelle definisjonsmakten på hva som er ekte Israelsvenner, ville nok ikke sympatisører av Isralesmisjonen blitt regnet med. Men de om det.
Tilbake til de tre punktene for Israel, som er det man må støtte for å kalle seg en Israelsvenn i følge gjengen i Forum Kino.

1. Nei til et jødefritt Judea og Samaria (oversatt: Ja til fortsatt bosetting og nybygging på Vestbredden)
2. Ja til sikkerhetsgjerdet
3. Flytting av ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem

For å være en akseptabel politiker må man altså støtte disse tre punktene. Jeg skulle gjerne støtte punktene, men jeg ser på det som respektløst ovenfor det Israelske demokratiet å komme med et fasitsvar som det forventes at de skal følge i sin politikk. Her er det et interessant paradoks: I debatten rundt Midtøsten-konflikten påpeker frontkjemperne for de tre punktene ofte at Israel er det eneste demokratiet i området. Og det faktumet støtter jeg, derfor stoler jeg på at det israelske demokratiet gjennom samfunnsdebatt og støtte til ønskede politikere selv finner de beste løsningene når det gjelder sikkerhetsgjerde og bosettinger på Vestbredden og andre saker som angår Israel. Og det lille jeg har fått med meg, bl.a gjennom et besøk i Israel, er at dette er temaer som det ikke er konsensius om i Israel. Israelske statsborgere diskuterer og er uenige i om det er riktig å ha israelske bosettinger på Vestbredden. Men "godkjente" norske Israelsvenner har en nærmest sosialistisk "vi vet best"-holdning til hva Israel må gjøre. På veien blir også den sekulære staten Israel og Guds utvalgte folk, jødefolket, blandes sammen i en åndelig røre.

Så noen ord om ambassade-flytting. Det er ikke et uttalt ønske fra Israelske myndigheter at ambassaden skal flyttes til Jerusalem. Såvidt jeg har fått med meg, så ønsker de rett og slett ikke en flytting ettersom det bl.a vil være krevende å garantere for sikkerheten. Dersom israelsk diplomati ønsket at ambassadene skulle flyttes, og Norge nektet, ville krav 3 hatt noe for seg. Og det ville hatt min umiddelbare støtte!

Å stille krav til norske politikere om å innta en bedreviter-holdning ovenfor det israelske demokratiet, kan i beste fall kalles respektløst. Jeg mener det er mer hensiktsmessig å stille følgende 3 krav til politikere i Israelspolitikken der man ikke blander seg inn med et ønske om å diktere hva Israel skal gjøre i ulike innenrikspolitiske spørsmål.
1. Forsvare og støtte Israels rett til eksistens
2. Kjempe mot antisemitisme (et eksempel her kan være å forhindre at norsk bistand til Hamas direkte eller indirekte går til produksjon av jødefiendlig barne-TV)
3. Arbeide for økt økonomisk samkvem mellom Norge og Israel.

Liv og død

Det kan se ut til at mitt politiske engasjement må utføres en del fra sofaen framover...Så da bør forhåpentligvis bloggingen ta seg opp etter en lang periode med korte og grunne innlegg.

De siste dagene har det kommet noen små drypp som jeg tolker til å være en ny debatt rundt aktiv dødshjelp. Menneskeverdet skal på nytt presses. Debatten om aktiv dødshjelp er forsåvidt ikke ny, men nå kan det bli alvor slik som i Nederland og Belgia der aktiv dødshjelp formelt ble lovlig på starten av 2000-tallet.

I dagens Vårt Land kan vi lese om lege og dødshjelpmotstander Peter F. Hjort. Han er nå kreftsyk, og har anmeldt en fagbok om aktiv dødshjelp for Den Norske Lægeforening. Etter å ha lest fagboken mener Hjort at omsorgen i livets siste fase er "tryggere og roligere i Nederland og Belgia enn i andre europeiske land". Her har vi altså å gjøre med en medisinsk fagbok som langt på vei legitimerer aktiv dødshjelp.

Hvordan vil det norske samfunnet og politiske parti forholde seg til aktiv dødshjelp?
Om det er to ting som påvirker den norske folkemeningen så er det hjerteskjærende historier om enkeltskjebner og argument som "forskning fra de landene dette er innført i, viser utelukkende positive resultater". I spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp vil de to overnevnte faktorene påvirke folket ytterligere. Vi ser allerede tendensen til en mer positiv holdning i befolkningen til spørsmålet. Utpøsing av "historier fra virkeligheten" om døende mennesker som sier de har mistet meningen med livet og kun ønsker å dø, vil berøre befolkningen slik at politikerne tvinges til å forholde seg til problematikken. Og hvordan vil stortingspartiene stille seg til aktiv dødshjelp?
Med sin individualistiske tankegang der enkeltindividets frihet går foran alt annet, er det stor sannsynlighet for at både Høyre og Fremskrittspartiet vil kunne støtte en legalisering av aktiv dødshjelp. På venstresiden er jeg nok litt mer usikker. Men frykter at også de vil kunne gå inn for aktiv dødshjelp. Ideologisk drevet av at et dødssykt menneske er kostbart for samfunnet og yter lite til fellesskapet. Den åpne argumentasjonen vil antagelig bygge på følelser etter møter med enkeltskjebner - akkurat slik den var i saken om kjønnsnøytral ekteskapslov.

Hva kommer KrF til å gjøre? Jeg er overbevist om at KrF kommer til å være det partiet som vil snakke prinsippielt om menneskeverdet og livets ukrenkelighet. Selv om "all forskning tilsier" at aktiv dødshjelp er bra, vil ikke det ha noen som helst betydning: Aktiv dødshjelp er og blir drap. For å lykkes med kommunikasjonen må holdninger i folket endres. Vi må som samfunn stille oss spørsmål som "hvorfor føler våre medmennesker i livets siste fase seg til overs?", "hvordan kan vi som samfunn skape menneskeverd for alle?". Leder i den utmerkede organisasjonen Menneskeverd, Liv-Kjersti Skjeggestad, sier: Dødshjelp-debatten minner oss om at vi ikke gjør en god nok jobb for mennesker som opplever livet som ulevelig. Hvilket samfunn har vi skapt oss når de døende vil drepes?