Tålmodighet

Jeg er ikke en spesielt tålmodig person. Av og til må man være tolmodig, da går det greit. Men det er sjelden jeg begir meg frivillig ut på et prosjekt som krever en stor grad av tålmodighet. Bakgrunnen for dette innlegget er noe så banalt som veving. I påska var mine foreldre og jeg på besøk hos ei eldre dame i bygda. I løpet av det besøket viste hun fram opptil flere duker som hun hadde vevd. Her snakker vi ikke filleryer, men fine linduker med tynne tråder og mye mønster. Det tar nok atskillig mer enn 100 timer per duk. Jeg blir imponert over sånt. Tenk å sitte på en vevstol i time etter time og se at duken kun har blitt 3 cm lenger. Det kunne ikke jeg klart. Ting skal skje kjapt nå. Dersom en nettside ikke kommer opp med en gang, blir vi forvirret og lurer på om det er noe i veien med tilkoblingen. For en verden vi lever i.

Jeg liker også at ting går fort. Sånn går det når man lever i et postmodernistisk samfunn. Man ender opp som et resultat av det. Jeg gleder meg ikke til jeg kanskje blir gammel og ikke kan klare å gjøre ulike aktiviteter kjapt. Men kanskje det da er tid for å veve duker med tynn tråd?