Et viktig spørsmål når det gjelder fattigdom er hvordan man definerer begrepet. Etter hva jeg har lest, har det vært vanlig å definere de som har mindre enn 50% av
medianinntekten i landet som fattige. Med en slik definisjon kan 11% av befolkningen kalles fattige. Blant de 11% har halvparten PC (mot 76% i resten av befolkningen), omtrent alle har råd til å spise kjøtt og fisk annenhver dag og reise på mer enn en ukes ferie utenfor hjemmet.Å ha det litt dårligere, og kunne unne seg mindre luksus, enn gjennomsnittet kan ikke kalles fattigdom. Noe helt annet er det om man ikke har råd til brød, melk og levelig husvære.
Er det en sjalusi som preger fattigdomsdebatten i Norge? Eller har vi en sosialistisk fattigdomsdebatt der målet er at alle skal ha det likt? Det siste virker det som om dagens regjering har tydelig på agendaen når de med stor iver forsøker å bekjempe rikdommen for å utjevne dagens inntekter.
Jeg tenker litt tilbake på det jeg hørte på en buss i Nord-Troms om at folk i dag ikke lenger er takknemmlig over det vi har. Takknemmlighet er byttet ut med krav. Man lever tilsynelatende et mindreverdig liv dersom man ikke har mulighet til å reise på Sydenferie eller spise på restaurant. En nordmann med såkalt medianinntekt har råd til det, men man er ikke nødvendigvis fattig om man ikke kan ta seg råd til slike luksusgoder.
I det siste har jeg tenkt tilbake på en del av barnebøkene som Anne-Cath Vestly har skrevet. Hovedpersonene i hennes bøker er hva vi i dag vil kalle fattige. I en av de første bøkene i serien om Mormor og de åtte ungene kan vi lese om da en av de eldste ungene hadde fødselsdag. De hadde ikke råd til å ha like flotte bursdagsselskap som de andre ungene i klassen, det vakte selvsagt stor bekymring hos bursdagsbarnet som nærmest gruet seg til å feire bursdagen sin. Foreldrene tok da tak, gjorde om det store barnerommet til et skip, og slike ved enkle midler (og virkemidler) gjorde selskapet til tidenes mest minnerike for både bursdagsbarn og gjester. Kreatviteten vant over de små kår. Jeg håper virkelig at Anne-Cath. Vestly sine bøker fortsatt leses rundt om i de tusen hjem. For min del representerer de gode verdier å ta med seg videre - også i et fattigdomsperspektiv.Når det gjelder fattigdom i dagens Norge, så er jeg mest bekymret for de vi aldri hører eller leser om som fattige. De som aldri kommer seg på sosialkontoret en gang.
4 kommentarer:
og når studenter liksom er fattige blir jeg litt oppgitt... vi har da større problemer. 3 av mine venner i Notodden sier de klarer å leve på studielånet, hvordan kan da studenter være så utrolig fattige??
hallaisen frøken!jeg gidder ikke lese alt på bloggen din, men jeg syns det står endel interessant faktisk!jeg tror du kunne blitt en god journalist jeg!
har det ikke sånn at det er slik Ap kjører. Det skal være likt for alle, og alle skal leve likt og alle skal være dønn like, det er vel kanskje det som styrer fattigdomsdebatten. Kan være eg e heilt ute å kjører, men det er hvertfall det e har fått med meg når e har snakka med sondre, så hvis det er feil må du si ifra til han at han oppdaterer meg dårlig i politikk verden
Øyvind - Problemet med studiestøtten er i første gang at den er upraktisk innrettet. Siste utbetaling er i mai, har man sommerjobb i stat eller kommune vil man få første utbetaling i august. For å få utbetalt penger i juli må man jobbe i mai, og hva er det som skjer i mai? Jo, eksamen!
Selv om det er større problemer enn studiestøtte, tror jeg 11 måneders studiestøtte er fornuftig. Det er først og fremst en investering i kunnskapskapital.
Hanne - Jo, takk =)
Vegard - Ja, du har het rett. Sondre er jo en stødig oppdaterer i den politiske verden =) Er et helt håpløst prosjekt at alle skal bli like. Funka dårlig f.eks i Sovjetunionen!
Legg inn en kommentar