Det er mange ting som forundrer meg her i livet. Når jeg nå jobber i hjemmesykepleien, er eldreomsorg et område jeg tenker litt over. Og nå har jeg kommet fram til noe, sikkert ikke så dypt, men dog. Når eldreomsorg debatteres hører vi ofte mantraet (med variasjoner): "de som er gamle i dag er de som har jobbet og slitt for landet. Da burde staten i det minste gi de verdig tilbud på slutten av livet".
Mine tanker til dette er som følger:
1. Kan Staten gi omsorg? Her vil jeg trekke inn noe Erling Lae var innom på KrFUs Landsmøte, nemlig at et samfunn der Staten skal ansett folk til å yte all mulig slags omsorg, det blit et iskaldt samfunn.
2. Når pårørende klager over Statens dårlige innsats til "de som bygde landet", er mitt spørsmål tilbake til barn og barnebarn: Hva med alt det dine foreldre har gjort mot deg, skylder ikke du å bruke av din tid til å gi tilbake til dine foreldre når de trenger deg? Eller er det bare Staten som skal yte?
Det er nok politisk ukorrekt å stille slike spørsmål, men jeg gjør det gladelig. Som barn og barnebarn (og oldebarn) har vi et stort ansvar for å gi tilbake til vårt opphav. Min tid i hjemmesykepleien har vist meg at eldre sitter ensomme fordi barn og barnebarn omtrent aldri tar seg tid til å prioritere de. Når de samme pårørende klager over Statens mangelfulle innsats og "tilbakebetaling", er det noe som skurrer for meg.
Innlegg
4 kommentarer:
bra Elisabeth.
og dersom vi gjør det, vil vi få så utrolig mye igjen for det. Både gjennom historier og samtaler og gjennom bare å oppleve velsignelsen som følger av å være der for noen.... Takk for bra innlegg!
Men det er jo ikke så rart at folk tenker slik. Vi er opplært til å tenke at Staten skal fikse alt fra vugge til grav, og at vi fortjener det. At vi lever i en illusorisk boble grunnet oljepengene, er en annen sak, men det tar noen år før vi må svi.
Den dagen jeg blir gammel vil jeg verken ha barn eller barnebarn eller nieser til å følge meg på do, gi meg en toilax, dusje meg eller stelle føttene mine.
Jeg ønsker en eldretjeneste der jeg ikke er avhengige av at de ansatte har tid den dagen for å få gjennomført det jeg trenger. Dette er ingen illusorisk boble, men en tjeneste som faktisk fungerer langt bedre i en del andre land enn i Norge. Oljepenger eller ikke - de aller fleste vestlige land har en eller annen form for eldretjeneste
Så skal jeg heller slå rundt meg med gode historier, både til pårørende og andre stakkars ansatte (som til og med får betalt for å høre meg), alt jeg bare orker.
Øyvind: Helt enig =)
Tore: Ja, den kollektivistiske tankegangen har sydd puter under armene på oss. Men det er langt fra sikkert at oljepengene kommer til å føre oss på en smell. Er det noe norske økonomer har respekt for, så er det forvaltningen av naturressurser slik at man skal unngå "naturressursenes forbannelse".
Hanne: Jeg har ingen tro på at pårørende skal sette tiolax osv. Mitt poeng var vel heller ensomheten, det å stille opp; ordne praktiske ting, tilrettelegging, oppfølging, intellektuell stimulering, det at de eldre vet at noen er der!
Du kommer forøvrig til å bli gamlehjemmets skrekk =) hehe!
Legg inn en kommentar