Utdøende land?

Siden sist blogginnlegg har jeg vært på Cuba sammen med en herlig gjeng fra mitt favorittparti! Inntrykkene er mange og jeg kjenner meg heldig som har fått være med på en tur til et land som er totalt annerledes fra Norge. Jeg tenkte jeg skulle dele det opp litt og spre inntrykk utover flere innlegg. I dag vil jeg skrive litt om befolkningsutviklingen. (ingen vits i å sovne, befolkningsutvikling er et kjedelig ord, men har et spennende innhold!).

Da Fidel Castro og hans kommunistiske Revolusjon tok makten på Cuba i 1959, var det en viktig sak å innføre fri abort med bakgrunn i det tynnslitte argumentet om kvinners valgfrihet. Nå har det gått 50 år med fri abort sammen med et kommunistisk regime på øya, og hva har skjedd? Det er skyhøye aborttall og en fødselsrate på 1,08. Det vil si at hver kvinne på Cuba i gjennomsnitt får 1,08 barn. For å opprettholde befolkningsnivået kreves det en fødselsrate på om lag 2,2 barn per kvinne.
Det er med andre ord en utdøende befolkning på SVs paradisøy.
Hva skyldes den ekstremt lave fødselsraten? Vi fikk tre forklaringer fra våre venner:

1. Cuba har i flere tiår vært en erklært ateistisk stat, kristne har blitt sendt i fengsel eller arbeidsleirer og har ikke fått være med på å prege samfunnet. Som følge av den rådende ateismen er landet i moralsk ruin samlivsmessig.

2. Staten eier alle husene. Det er ingen automatikk i at to unge som gifter seg får et eget husvære av staten. De må da eventuelt bo sammen med foreldrene. Mange ønsker da å ikke gifte seg før de har fått husvære, og ettersom det ikke er spesielt attraktivt å være alenemor på Cuba, velges abort.

3. Når ei kvinne er hos legen og får vite at hun er gravid, spør legen automatisk om hun vil beholde barnet eller ikke.

Et norsk regjeringsparti hyller dette landet. Skremmende.