I etterklokskapens ånd

Denne påska brukes også til å lese bøker. På mamutsalget kjøpte jeg Vebjørn Selbekks bok ”Truet av islamister” – hans versjon av dagene som nå blir omtalt som karikaturstriden. Jeg synes det er særdeles interessant å lese om den saken i ettertid. For egendel fikk jeg ikke med meg så mye av striden i begynnelsen av 2006. Da var min tid og oppmerksomhet rettet mot livet på Fjellheim og mer eller mindre stormfulle reiser i Troms og Finnmark. Kanskje litt naivt sett i ettertid, men samtidig er jeg glad for å ha hatt et år uten alt for mye politikk.

En person som jeg får stadig økende respekt for er generalsekretær i Presseforbundet, Per Edgar Kokkvold. Han viste i karikaturstriden en evne, vilje og mot til å stå oppreist for ytringsfriheten som et bærende demokratisk element. Svært mange redaktører, som f.eks Stanghelle i Aftenposten, kritiserte Magazinet og Selbekk for trykkingen og kalte det for uklokt. Deres syn på ytringsfriheten lot seg begrense av frykt. Kokkvold skriver i forordet til nevnte bok om rettsaken der lederen for Hvit Valgallianse ble dømt i Høyesterett etter å ha skrevet i sitt partiprogram at de ønsker tvangssterilisering, tvangsabortering og tvangsutvisning av mennesker som ikke har mer enn tre ”norske” besteforeldre. Dette gikk norske redaktører ut og kalte et slag mot ytringsfriheten. Da Selbekk og hans familie opplevde drapstrusler etter trykking av karikaturtegningene, omtalte svært mange redaktører Selbekks trykking som en ”unødvendig provokasjon” og såring av muslimers følelser. Denne sammenligningen kan man dra et svært spennende resonnement ut av, noe Kokkvold også gjør. Det virker som om det er lettere med ytringsfrihet der budskapet går utover svake og forsvarsløse, enn når det ”går ut over” mennesker som truer med terror og drap.

Selbekks historie er velskrevet og det er lett å henge med i hendelsesforløpet. Han skriver reflektert og opphøyer ikke på noen måte sin egen innsats. En undring som jeg deler med Selbekk etter å ha lest boken er den kunnskapsmangelen norske myndigheter viste. Verken utenriksministeren, statsministeren eller kirke- og kulturministeren hadde sett oppslaget i Magazinet. Giske sa at det var unødvendig å provosere slik Selbekk hadde gjort, Støre og Stoltenberg sa at det var lov å bruke hodet. De sa også at Magazinet var den eneste norske avisen som hadde trykt karikaturene. Her er det to grove feil:
Karikaturtegningene var ikke selvstendig trykket, men det var en faksmile av siden i Jyllandsposten som Magazinet brukte som illustrasjon til en sak om norske karikaturtegnere som ikke torde å tegne Muhamed pga. oppstyret etter Jyllandspostens publisering.
Magazinet var verken den eneste eller første avisen i Norge som trykket tegningene.

Utenriksminister Støres gjentagende presisering av at Magazinet var eneste norske avis som hadde trykket tegningene ble gjentatt til og med på den arabiske kanalen Al Jazzera. Det han unnlot å presisere var at det kun var en fiksmile og ingen selvstendige karikaturer som var trykket. Stoltenberg presterte til og med å gi Selbekk deler av skylda for at norske ambassader i Midtøsten ble angrepet (intervju med VG). Nevner igjen som en parentes drapstruslene mot Selbekk.
Selbekk ble kritisert fra mange hold. Leder av islamsk råd i Norge ble ikke kritisert, til tross for at han nektet å ta avstand fra drapstruslene som Selbekk og familien fikk i hopetall.
En av mine tanker er ca følgende: Norske myndigheter er gode på fred gjennom dialog. Men er det religion og religiøse følelser inne i bildet, da er de nærmest helt blanke.

Etter omtrent side 200 begynner Selbekk på en analysedel han godt kunne spart seg for. Han blander sammen begreper så det suser og påstår også at så godt som alle land i verden som ikke har ytringsfrihet, er muslimske. For meg er det en latterlig påstad. Hva med Kina? Hva med alle de millionene kasteløse i India? Hva med måten de som snakker Kreml i mot blir behandlet i Russland? Å hoppe bukk over så elementære facts synes jeg er særdeles merkelig. Det jeg tror han derimot har rett i, er at den vestlige verden står ovenfor en gigantisk utfordring når det gjelder islamisme. Hvorfor gjør vi det? Mitt forslag er at vi er historieløse ovenfor den kristne arven som kulturen vår i stor grad baserer seg på. Jeg tror det er vanskelig å møte islamister med et sekulært livssyn. En sekulær person vil som regel ha fornektet religiøsitet, og kan vanskelig forstå religiøse holdninger og dragninger.

Er du litt interessert i politikk, og ellers interessert i spenningen mellom islamister og vestlige verdier, bør du lese boka. Den er egentlig nyttig for alle.