To the bone

Kan redsel for døden og kravet om aktiv dødshjelp ha en sammenheng? Hordaland KrFs førstedame, Laila Dåvøy, sa følgende i Stortingsdebatten forrige uke om temaet.

Jeg er egentlig ganske bekymret over at det er de unge – slik jeg har forstått det – både i Fremskrittspartiet og også i Unge Venstre, hører vi nå, som har initiert denne debatten. Mitt store spørsmål blir da om vi voksne ikke klarer å viderebringe til de unge i dag at det går an å leve med døden, ja, at døden er en del av livet.

Livets begynnelse og livets slutt er to hendelser som vi selv ikke har makt til å bestemme over. Det "bare skjer". Aktiv dødshjelp er et desperat forsøk på å ikke akseptere en naturlig død, under dekke av "barmhjertighet". Med våre moderne hjelpemidler og legevitenskapens stadig nye kunnskap, er døden noe som skyves stadig lenger og lenger unna. Vi får vanskeligheter med å akseptere at døden er noe som inntreffer enten vi vil det eller ikke. Jeg har vokst opp blant kystfolk i Nord-Norge. Når døden kom, sørget naturlignok folk rundt, men hadde samtidig en uttalt holdning at "jaja, det er nå engang livets gang". Slik ble døden og dødsprosessen en del av livet.

Vi må akseptere at døden for de fleste av oss er en prosess. Underveis i den prosessen er det selvsagt viktig med smertelindring. Dødsprosessen skal være en verdig prosess. Å gi den døende et tilbud om dødssprøyte gir ikke verdighet, men er å legge en sten til byrden ved at samfunnet sier: "livet ditt er ikke verd å leve lenger, du kan dø".