Ideologisk sett har KrF staket ut et tydelig og logisk skille mellom religion og politikk. Dessverre finnes det en del ivrige KrF-ere rundt om som svært gjerne ønsker å ha en politisk finger med i spillet om hvordan KrF skal forholde seg f.eks ovenfor statskirken. Det blir temmelig paradoksalt dersom politikere å kritiserer Arbeiderpartiet for innblanding i teologiske spørsmål, samtidig som en selv ønsker å påvirke statskirkens teologi gjennom politikken. La kirke være kirke og politkk være politikk.
Svært mange kristne har en forkjærlighet til Israel og jødefolket, og det er vel og bra, men når en persons to viktigste politiske saker kretser rundt Israel og homofili, bør det begynne å lyse noen varsellamper. Det er ikke fordi det er uviktige saker, men det er voldsomt merkelig at det skal være de viktigste sakene. Når engasjementet for disse sakene politisk begrunnes med bibelsitat, er det grunn til bekymring. Det bryter rett og slett med den kristendemokratiske ideologi. Til grunn for KrFs ideologi ligger denne definisjonen av hva politikk er: Politikken skal skape rammer og forutsetninger for et godt samfunn. En politiker skal ikke detaljstyre folks liv, men skape rammer og forutsetninger for et godt samfunn. Og for at de rammene skal bli best mulig, er det viktig at et bredt lag av folket er representert. En kristen politiker har ikke i oppgave å forhinde folk i å leve i det Bibelen sier er synd. Men en derimot bør det legges til rette for fri religionsutøvelse, religionsopplæring i skolen med basis i vår kulturarv, fremme menneskeverd osv.
Det er en spenning mellom religion og politikk for en kristen politiker. På den ene siden skal man lage rammer og forutsetninger som skal gi et godt samfunn for alle. På den annen side ønsker man at alle skal bli Guds Barn og komme til Sannhetens erkjennelse. Det ene utføres i politikken, det andre i menigheten. Man må altså ha to tanker i hodet samtidig, og det er krevende for noen å en hver. Å være konservativ verdimessig er bra, men å bruke politikken som et middel for religion er skummelt. En politikers største utfordring er å være med på å skape et samfunn som tar vare på hvert enkelt menneske som noe unikt og spesielt verdifullt!
Innlegg
2 kommentarer:
Selvfølgelig skal religion og politikk skilles. Selv om 90 % av folket var konservative kristne, ville det vært uheldig å "kristnifisere" lovverket. Uheldigvis har staten en del den skal si gjennom at mange kristne organisasjoner er avhengig av statsstøtte. Man ser ofte retorikk om at organisasjoner med "feil" syn på likestilling og homofili bør miste statsstøtten. Hadde man hatt mindre stat (og mindre skatt, slik at folk hadde beholdt mer av pengene selv (og at staten ikke hadde sponset religiøse grupper i det hele tatt)), ville slike trusler vært ikke-eksisterende. Det viser hvor viktig det er å skille stat og religion. Staten kan, og skal ikke sanksjonere religiøse syn og ev. straffe økonomisk de som er "fæle" (husk at medlemmene i organisasjoner som ev. blir straffet, allerede har betalt skatt som gies til religiøse organisasjoner, og de kan ikke søke fritak for å "vouche" sin støtte til sin egen "slemme" organisasjon). Staten har alltid kimen til tyranni i seg.
nå er jeg hjemme fra seiltur og ny utpakking gjenstår... nei, er faktisk nesten ferdig så jeg skakke klage! veitu - du er mer politikkinteressert enn jeg nesten var klar over! stå på sier nå jeg! har faktisk brukt krfu-tskjorta jeg fikk opptil flere ganger!
Legg inn en kommentar