I dag har jeg hatt en skikkelig dårlig dag. Våknet opp og kjente meg bortimot mørbanket i ryggen etter snart 2 uker på en håpløs hytteseng. Deretter leste jeg litt i Kristin Lavransdatter, men der var det bare elendigheten. Dermed fant jeg ut at det var best å legge fra seg den boka. Så tok jeg opp dagens Vårt Land. Da jeg kom til leserinnlegget på side 3 raknet det fullstendig for meg. Jeg ble så provosert og fortvilet at jeg nesten satt og ristet i gyngestolen i tømmerhytta...
Innlegget var skrevet av Inger Johanne Aas, sjef for Kirkens SOS, hun kalte seg også for prest. Kirkens SOS driver et voldsomt viktig og godt arbeid, og jeg har stor respekt for deres innsats. Mange frivillige jobber både på dag og natt slik at mennesker som sliter kan ringe inn og få noen å prate med. Men i dette innlegget gikk daglig leder for Kirkens SOS ut over sitt mandat. Hun blandet seg nemlig inn i debatten om presten på Ås som ikke ønsker at et dåpsbarn skulle ha et homofilt par til faddere. Presten sammenligning med homofile og pedofile hadde ført til at mennesker hadde kommet i store problemer og selvmordstanker. Hun krevde også at alle biskopene skulle ta avstand fra å snakke om homofili og pedofili under ett.
Nå skal ikke jeg skrive så voldsomt mye om homofili og pedofili, annet enn at det begge deler kan betegnes som seksuelle minoriteter, sammen med bigami og polygami. Forskjellen er at homofilt samliv er lov, mens de andre seksuelle minoritetene er forbudt. Homofilt samliv var forøvrig forbudt ved lov langt inn i vår tid. Nok om det. Det som provoserte meg kraftig var at lederen for Kirkens SOS (som drives av Kirkens Bymisjon), i sjelesorgens navn fordømte Ås-prestens handling. Ås-presten gjorde ikke annet enn å være tro mot Guds Ord. Betyr det at kristen sjelesorg kan ta avstand fra bibelsk lære i møte med mennesker som går med selvmordstanker?
Jeg vet ikke om jeg tør reflektere rundt spørsmålet over. Har ikke noe ønske om å tråkke på folk, og det her er voldsomt vanskelige ting. Men hva er egentlig sjelesorg i kristen forstand?
Slik jeg er opplært, vil det si å hjelpe til med å ”reparere” et menneske sitt gudsforhold. Rett og slett forkynne evangeliet om syndenes forlatelse for fortapte syndere.
I nevnte innlegg avslutter Aas med å skrive: ”Vi forventer at vår kirkes sentrale organer støtter sjelesorgens vesentligste prinsipper: Å ivareta den som ligger nede og trenger oppreising fra Gud og mennesker”. Vil Aas her ”overkjøre” Gud ved å godta noe som Gud sier er feil? Det er virkelig modig gjort av henne.
Dersom et menneske ligger nede fordi det er slått av Guds Lov, er det kun en ting en sjelesørger kan gjøre: Å hjelpe mennesket til Jesus.
Dersom et menneske ligger nede på grunn av medmenneskers handlinger, er saken en helt annen. Da må den lidende få den medmenneskelige omsorg og kompetanse som kreves.
Jeg skulle ønske at Inger Johanne Aas kunne holdt fast på bibelsk lære og samtidig drive med sjelesorg.
Innlegget var skrevet av Inger Johanne Aas, sjef for Kirkens SOS, hun kalte seg også for prest. Kirkens SOS driver et voldsomt viktig og godt arbeid, og jeg har stor respekt for deres innsats. Mange frivillige jobber både på dag og natt slik at mennesker som sliter kan ringe inn og få noen å prate med. Men i dette innlegget gikk daglig leder for Kirkens SOS ut over sitt mandat. Hun blandet seg nemlig inn i debatten om presten på Ås som ikke ønsker at et dåpsbarn skulle ha et homofilt par til faddere. Presten sammenligning med homofile og pedofile hadde ført til at mennesker hadde kommet i store problemer og selvmordstanker. Hun krevde også at alle biskopene skulle ta avstand fra å snakke om homofili og pedofili under ett.
Nå skal ikke jeg skrive så voldsomt mye om homofili og pedofili, annet enn at det begge deler kan betegnes som seksuelle minoriteter, sammen med bigami og polygami. Forskjellen er at homofilt samliv er lov, mens de andre seksuelle minoritetene er forbudt. Homofilt samliv var forøvrig forbudt ved lov langt inn i vår tid. Nok om det. Det som provoserte meg kraftig var at lederen for Kirkens SOS (som drives av Kirkens Bymisjon), i sjelesorgens navn fordømte Ås-prestens handling. Ås-presten gjorde ikke annet enn å være tro mot Guds Ord. Betyr det at kristen sjelesorg kan ta avstand fra bibelsk lære i møte med mennesker som går med selvmordstanker?
Jeg vet ikke om jeg tør reflektere rundt spørsmålet over. Har ikke noe ønske om å tråkke på folk, og det her er voldsomt vanskelige ting. Men hva er egentlig sjelesorg i kristen forstand?Slik jeg er opplært, vil det si å hjelpe til med å ”reparere” et menneske sitt gudsforhold. Rett og slett forkynne evangeliet om syndenes forlatelse for fortapte syndere.
I nevnte innlegg avslutter Aas med å skrive: ”Vi forventer at vår kirkes sentrale organer støtter sjelesorgens vesentligste prinsipper: Å ivareta den som ligger nede og trenger oppreising fra Gud og mennesker”. Vil Aas her ”overkjøre” Gud ved å godta noe som Gud sier er feil? Det er virkelig modig gjort av henne.
Dersom et menneske ligger nede fordi det er slått av Guds Lov, er det kun en ting en sjelesørger kan gjøre: Å hjelpe mennesket til Jesus.
Dersom et menneske ligger nede på grunn av medmenneskers handlinger, er saken en helt annen. Da må den lidende få den medmenneskelige omsorg og kompetanse som kreves.
Jeg skulle ønske at Inger Johanne Aas kunne holdt fast på bibelsk lære og samtidig drive med sjelesorg.
Innlegg
7 kommentarer:
Vyrde Elisabeth. Eg óg vert engasjert i homofilidebatten.
Slik eg les Bibelen, er ikkje eg og deg mindre syndarar enn praktiserande homofile. Me nyttar store pengesummar på dusjing(!), solferiar, unødvendig dyr mat etc. medan tjuefiretusen menneske døyr kvar dag av svolt eller svoltrelaterte sjukdommar. Me forsyner oss grådig av våre felles ressursar, og kan fylgjande lett kallast avgudsdyrkarar jmf. Kol. 3.5.
Det er så lett å retta peikefingeren mot dei praktiserande homofile, fordi dei slit med ei synd som me sjølv meistrar ypperleg. Bibelvers som talar mot eins eigen livsførsel, derimot, hoppar ein ofte glatt over.
Fylgjande meiner eg det rette vert å antan stilla seg bak Aas sine ord, eller at dei fleste nordmenn bør omleggja livsførselen sin monaleg før dei i det heile kan vurdera sjelesorg (gitt din definisjon på sjelesorg).
Takk for ein interessant kommentar, "olek"! Mine poeng: Fattigdom er ikkje eit ideal, utan at eg påstår at det er hevda av førre "talar". Hadde det vore rikeleg til alle og me ikkje hadde visst kva fattigdom var, ville ingen finne på å kalle det synd å vera rik (= ha det godt). Det er skilnadene som gjer at det kan reknast som synd, men mest fordi ein brukar rikdommen på seg sjølv og ikkje på å hjelpa dei som treng det. Ingen meiner vel at vona om det evige liv er ei von om å få vera fattig i all æve? Tvert om. Elles er det ikkje so mange kristne som rettar peikefingeren mot dei praktiserande homofile. Dei fleste kristne leiarar er pinleg politisk korrekte (les: tause) om dette temaet fordi dei ikkje vil gå gjennom det Ås-presten laut gå gjennom. Ein som vil kalle seg ein bibelsk kristen må forresten innsjå at Bibelen inneheld ein del "ubehagelige sannheter", men desse er fortidde i ei tid der me hev gjort Gud til ein sosionomkloning, dels gjennom press frå media. Da blir sjølvsagt eit syn som seier "sølibat eller fortaping" særs problematisk (og sjokkerande ettersom det bibelske synet har vorte fortidd). Fleire og fleire kristne reknar det nok som problematisk, og eg trur vi får ein ny reformasjon innan kristendommen dei neste 50 åra, der etikken går gjennom kraftige endringar og trua på ævelege pinsler vert forkasta, dels på grunn av press frå media (men også pga større medvit om verda rundt ein). Men ein trufast (her i nøytral tyding) rest vil nok halde fast på det gamle. No er ikkje eg teolog, men eg tykkjer argumentet "me syndar so mykje lell på så mange felt, difor er det teit å påtala synd" (Eg har hørt det i ulike variantar.), er pussig. Det blir jo ikkje mindre synd av den grunn. Viss ein meiner Bibelen er Guds ord (noko som også er problematisk for mange kristne etter bibelkritikken) er jo spørsmålet kva som står der om den aktuelle saka - ikkje om ein syndar mot andre "aktuelle saker". Poenget er vel heller ikkje om ein er ein stor eller liten syndar - alle menneske er vel fortapte i seg sjølv? Det er vel heller ikkje graden av kor stor syndar ein er som gjer om ein blir frelst eller ikkje? Det var iallfall det eg lærte på bibelskulen. Dette er eit teologisk syn ein har rett til å vera ueinig i. Men er ein ueinig i det, er ein ueinig i vedkjenningsskriftene åt kyrkja og den kristne arven bedehus-Noreg forvaltar (utan at eg på nokon måte "skuldar" "olek" for det). Ei anna sak er at syndsomgrepet er vorte meir og meir problematisk - også hjå praktiserande kristne, m.a. på grunn av at sosionomguden har snike seg inn i forkynninga (jf. omgrepet "Daddy God" som ein kan finne i faglitteratur). "Daddy God" sender ingen i fortaping og er ein grei buddy. Førestellinga om "Daddy God" er blitt so vanleg at det er ein av grunnane til at eg trur vi får ei sanering av det kristne livssynet dei neste femti åra. "olek" har eit poeng. Viss det verkeleg er synd med den vestlege livsstilen, vil brorparten av norske kristne gå rett i fortapinga når dei døyr, kanskje med unnatak ev einskilde minstepensjonistar og idealistar. Det er nemleg særs få norske kristne som eigentleg har teke eit oppgjer med ressurssynda (Viss det er ei synd). Men igjen: viss det er ei synd, har "olek" på mange måtar "a good case", rett i konklusjonen sin, og forkynnarane har i so fall synda grovt (dvs gjeve blaffen i delar av Guds ord og gjeve tilhørarane det som "klør i øret") gjennom å ikkje kalle det det, nett det same som dei konservative skuldar liberalteologane for.
Interessant det du tar opp.
Du har hørt det mange ganger før, men jeg nevner det igjen. Jeg føler ikke det blir helt rettferdig å snakke om pedofili og homofili undet ett. Fordi homofili er snakk om to voksne mennesker som frivillig går sammens, men det i pedofili er snakk om barn-voksen. Homofile voksne kan vi i iallefall til en viss grad anta forstår konsekvensene av det de gjør, og i tillegg til at det skjer frivillig. Barn derimot er lett å manipulere i tillegg til de i mye mindre grad forstår konsekvensene av den voksnes handlinger. Dessuten er det jo - i alle fall de sakene jeg har hørt om - den voksne som aktivt forgriper seg på ungen. Og uansett om ungen skulle blitt "hjernevasket" til å delta aktivt/ frivillig selv - så nekter jeg å tro at det kan skje uten at ungen har blitt sterkt manipulert.
Når det kommer til kommentarene så var de interessante, men den sterke bruke av nynorsk har gitt meg hodepinne. Men gjerne kom med en respons på Olek sin kommentar.
Jeg syntes "tdl" kommenterte så grundig på det "olek" skrev, at jeg tenkte at det var nok! Men siden du spør Rahim, så skal jeg skrive litt i tillegg. Først det du skriver. Når det gjelder omtale av homofili og pedofeli under ett så har ikke jeg konkludert hva jeg mener. Men i denne sammenhengen omtalte jeg begge deler som "seksuelle minoriteter", og det står jeg for. Tor Erling Staff vil jo være uenig med deg i at det er en lidende/manipulert part ved pedofilt samliv (heter det det??). Jeg er jo selvfølgelig enig med deg i at det er en lidende part i slike tilfeller, og barnet må vernes.
OleK. Du hadde en interessant kommentar! Materialismen er helt klart blitt en avgud for mange, og vestens griskhet av ressursene er kanskje en konsekvens av det?
Likevel tror jeg det er fullt mulig å være kristen i et materialistisk samfunn, ja det er rett og slett viktig at det finnes mennesker i Vesten som ikke har penger som sin viktigste verdi og målestokk. Men lett er det ikke. Gud og Mammon kan man ikke tjene samtidig.
Siden jeg ikke anser dette som en politisk diskusjon, så tillater jeg meg til å bruke et Bibelvers; 1Tim 6:6: Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning! Dette verset pleier min bestemor ofte å sitere.
Guds rike er jo ikke for de som er perfekte og som tror klarer å holde loven, men det er for fortapte syndere som har sitt eneste håp i Jesus. Det som avgjør om man er en kristen eller ikke er om man er født på ny (Joh 3). Samtidig skal det være et samsvar mellom det indre og det ytre. Mathias Orheim skriver i en sang:
Kvardagskristen vil eg vera
Syn for segn det krev Guds Ord.
Samklang mellom liv og læra,
Det er himmelsong på jord (...) (Nr. 529 i Sangboken).
For en kristen vil det alltid være en kamp mellom den nye og gamle natur. Man skal hvile nåden samtidig som man skal kjempe mot synden.
Alle mennesker er syndere, uansett legning. Det er i kristen sammenheng like feil å forsvare homofilt samliv som å forsvare gjerrighet eller baktalelse.
Når det gjelder sjelesorg så må du ha misforstått hva jeg mente. Sjelesorg er selvsagt ikke reservert for de "perfekte", de som fikser livet og mener de er syndfrie. Dersom et menneske mener det er syndfritt, altså mener at det klarer å følge alle Bibelske bud, da er det fare på ferde. Sjelesorg er for alle som søker det. Mitt anliggende var å uttrykke at det må kunne gå an å drive med sjelesorg uten å forkaste bibelske sannheter.
(jeg er litt trøtt nå, så jeg beklager på forhånd alle uklarheter!)
Hei igjen!
Fyrst av alt: olek=OK=Ole Kristian, om du lurte. :)
Takk for gode innspel, tdl og Elisabeth!
TDL
Du har rett: fattigdom er ikkje eit ideal, men materialistisk måtehald kan ofte vera eit naudsynt middel for å nå andeleg rikdom (1).
Eg vil påstå at ein i den tredje verda, derimot, bør jobba oppad mot ein viss materialistisk standard. Ei fattig mor kjøper i dei fleste høve heller mat enn ein Bibel til sine barn – iallfall dersom ho ikkje kjenner til kristendommen.
I ein religiøs kontekst vil det fylgjande for alle partar vera ein vinnvinnsituasjon om me hadde kutta drastisk ned på vårt forbruk til fordel for større gåver til misjon og humanitære prosjekt.
Elles så tykkjer eg óg at Bibelen inneheld ein del ubehagelege sanningar – ei av dei er at grådighet er avgudsdyrking. Eg ser fylgjande ikkje kvifor eg - som sit med laptop på fanget, sluker i meg på dyr ferdigmat og har alt anna enn fretexklede – er betre enn dei homofile. Burde ikkje óg eg, som er pratiserande grådig, vorte hindra i å verta prest i Den Norske Kirke?
” Det er vel heller ikkje graden av kor stor syndar ein er som gjer om ein blir frelst eller ikkje?”
My point exactly. Me er alle avhengige av frelse – homofile som heterofile.
ELISABETH:
Så koselig med referansar til songar og til di bestemor sine favorittvers. Ü
Eg er samd med deg i at det i ein kristen konstekst vert feil å forsvara homofilt samliv, grådighet, begjær etc. Spørsmålet er likefullt: kvifor skal Den Norske Kirke diskriminera mellom homofilt praktiserande og andre syndarar?
Eg er óg samd i at idealet er harmoni mellom liv og lære. Kvar grensa går for når samsvaret er for lite til at ein kan få stilling i DNK, tykkjer eg derimot det er problematisk å ha ei meining om.
Takk for oppklaring ift sjelesorg.
Ole Kristian
(1) Matteus 6,24
Hei Ole Kristian!
tdl = Tore den lille (i motsetnad til "Tore den store" (Dybdal):)
Innlegget ditt er interessant av di det tek opp eit tema som er fortidd hjå kristne i den vestlege verda: Er forbruket vårt synd i teologisk forstand på same måten som mange meiner homofil praksis er det? Er det det, bør eigentleg mange av oss utstøytast frå nattverdbord, prestestillingar og fadderoppdrag. Dette er eit spørsmål teologane etter kvart bør begynne å meina noko om, serleg dei konservative. Det vart aldri snakka om det da eg gjekk på bibelskule, men med nyare innsikt om sambandet eksessivt forbruk/miljøøydeleggingar, bør denne debatten koma skikkeleg.
Legg inn en kommentar